• Home

miste,

Å miste et barn

Hvilken hjelp og omsorg kan vi gi foreldre som har mistet sitt barn?

Anne Berglund og Berit Cocozza
for Foreningen "Vi som har et barn for lite"

Innledning

Vi vil prøve å formidle tanker og reaksjoner som foreldre har hatt etter at de har mistet sitt barn, og hvordan pårørende, familie, venner og helsepersonell kan hjelpe foreldrene best mulig gjennom en del av sorgarbeidet.

Når det gjelder å virkelig forstå hvordan det føles, tror vi man må ha opplevd det å miste et barn (eller en annen sorg eller en krisesituasjon). Men alle kan lære om reaksjoner og tanker, og kanskje det viktigste av alt, medmenneskelighet.

Selv om vi vet at mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig, er det flere likheter enn ulikheter i sorg.

Ensomhet og isolasjon føles ofte som mangel på interesse fra utenforstående og er ekstra vondt og uforståelig. I tillegg isolerer de sørgende foreldrene seg ofte.

Foreldrene opplever ofte liten forståelse fra omgivelsene, og dette oppleves som en ekstra sterk belastning.

Det farlige er ikke sorgen. Det farlige er å neglisjere den. Da skapes det psykiske problemer hos foreldrene. Man må leve gjennom sorgprosessen.

Foreldrene må få lov til å sørge over sitt barn.

Minner

Foreldre som mister sitt barn, vil aldri glemme det. Og det er vist at man får det bedre når man tillater seg å huske barnet sitt.

Tap av små barn oppleves ofte vanskeligere enn når en voksen dør, blant annet på grunn av at man har så få minner. Det er også uventet og "unaturlig" når barn dør, da livets gang skulle være at de eldste skulle dør først.

Det kan være veldig vanskelig for foreldre som mister sitt barn i svangerskapet, under fødselen eller kort tid etter fødselen, da sorgarbeidet kan bli vanskeligere jo færre minner foreldrene har. Ved tap under svangerskap og ved fødsel må føde- og barselpersonell vektlegge dette sterkt.

Se barnet, holde barnet

Det er viktig at foreldrene ser sitt barn for å kunne erkjenne hva som har hendt. Foreldrene er i en sjokkfase og kan foreta helt feil valg, og dette kan få store følger senere. Uansett om barnet er sterkt misdannet eller er stygt skadet etter en ulykke, vil det bestandig være noe fint ved barnet. Her må helsepersonellets holdninger og synspunkter ikke påvirke foreldrene til ikke å se barnet. Foreldrene vil alltid se noe positivt hos barnet. Fantasien kan ofte bli verre enn virkeligheten når foreldrene ikke ser sitt barn.

Det er en stor fordel at også familie og venner ser barnet, især når det dør under svangerskapet eller ved fødselen. De foreldrene som sammen med sine nærmeste pårørende og venner har sett barnet, har ikke følt seg så alene med sorgen etterpå.

Det er veldig få foreldre som har angret på at de så sitt døde barn, men mange foreldre har store psykiske problemer fordi de aldri fikk se sitt døde barn. De fleste foreldre sier at de gjerne skulle sett barnet enda mer enn de fikk.

Når barnet vises til foreldrene, må helsepersonell gi seg god tid og vise innlevelsesevne. Det betyr mye for foreldrene hvordan helsepersonell opptrer når de viser frem barnet. Foreldrene må få god tid sammen med barnet, holde det og ha mulighet til å se det igjen de påfølgende dager. Omgivelsene rundt dem når de skal se sitt barn, må også være positive.

Bilder

Ved tap at et voksent menneske lever man blant annet på bilder som er blitt tatt av vedkommende. Jo yngre barnet var, jo færre bilder har foreldrene.

Hvis et barn er dødfødt eller dør kort tid etter fødselen, må helsepersonell sørge for at flest mulig bilder blir tatt av barnet, og av barnet og foreldrene sammen. Det må være fine, varme bilder av barnet, både med og uten klær. Foreldrene må også oppfordres til å ta bilder med eget kamera.

Bildene som blir tatt, må foreldre få med seg hjem. Noen vil si at de ikke trenger bildene, men som oftest, etter at de har kommet hjem, savner man bildene, og foreldrene har ofte ikke overskudd til å ta kontakt med sykehuset.

Det er naturlig og viktig for foreldrene å ha bildene i nærheten, f.eks. i album eller på veggen. Det er viktig at venner og familie viser interesse ved å se på bilder av barnet. Foreldrene er ofte veldig stolte av barnet sitt, og vil gjerne vise frem bilder så ofte som mulig. Det er også kjærkomment med bilder som andre har tatt av barnet.

Navn

Ved dødfødsel og når barnet dør kort tid etter fødselen, må foreldrene oppfordres til å gi barnet et navn. Dette for å gi barnet en personlighet/identitet. Det er viktig at familie og venner bruker barnets navn og på den måten hjelper foreldrene til å gjøre det samme.

Fotavtrykk, håndavtrykk, hårlokk

Her er helsepersonellets oppgave å hjelpe foreldrene til å få så mange minner som mulig fra barnet, noe foreldrene så sårt trenger.

Barneklær, utstyr

Dette skal ikke pakkes bort av andre. Foreldrene kan eventuelt rydde det bort når det måtte føles riktig for dem. Dette er en viktig del av sorgarbeidet.

Begravelse

Ved barn som dør under svangerskapet eller ved fødselen, gir begravelsen foreldrene en bekreftelse på at de har fått et barn, og dette blir en viktig markering om at barnet var en viktig person for dem. All erfaring viser at foreldrene synes det er godt å ha et sted å gå til etterpå. Det kan også være godt å begrave barnet på et familiegravsted.

Det er viktig å vite at alle har rett til begravelse uansett antall svangerskapsuker, og man behøver ikke bestemme seg straks. Det er en fordel at foreldrene blir oppfordret til å ordne med begravelse, eventuelt med hjelp.

Der barnet dør i forbindelse med svangerskap/fødsel, oppfordres foreldrene til å sette inn både fødselsannonse og dødsannonse.

Foreldrene kan finne ut hvilke klær barnet skal ha på seg, og f.eks. gjenstander som barnet var glad i. Foreldre kan også selv finne en fin sten ute i naturen som de kan bruke som gravstein. Den må imidlertid tilfredsstille kravene til størrelse.

Det er viktig at foreldrene får gjøre mest mulig for barnet sitt. De har ofte mange tanker rundt barnet etter at det er begravet. De lurer på om barnet fryser, er mørkredd og hva det har på seg.

For foreldre som kanskje ikke skal fortsette å bo der barnet er begravet, kan det være en fordel med urne. En urne kan oppbevares i seks måneder uten at den settes ned noe sted. Det er også mulig å flytte en urne. Det må da være en meget god grunn, f.eks. at man skal flytte veldig langt (f.eks. fra Oslo til Trondheim).

Det er en fordel å oppfordre foreldrene til å ha åpen kiste. Dette er spesielt viktig der familie og venner ikke har sett barnet, eller ikke har noe forhold til barnet. Det er også viktig og naturlig å ha familie og venner med på seremoni/begravelse. De får da forståelse for foreldrenes tap av barnet, og også for eget tap. På den måten kan det være enklere for dem å hjelpe foreldrene i det videre sorgarbeidet, og også for egen del. Eventuelle venner fra barnehage/skole bør også få være med.

I dagens samfunn har vi ikke tid til seremonier/begravelse. Vi ser nok ikke viktigheten av disse. Ofte kan vi lese i dødsannonsen: "Vennligst ikke kondoler", "send ingen blomster" og "Seremonien avsluttes ved graven". Dette bør vi bestemt komme bort fra, da begravelsesseremonien er viktig for sorgarbeidet. Dette gjelder for alle, enten man velger kirkelig eller borgerlig begravelse.

Donasjoner i forbindelse med begravelse kan være meningsfylte.

Pappa

Omgivelsene må være klar over at mannen ofte blir gitt en tøff rolle. Mange forventer at han skal trøste moren, og at han er den som skal ringe og gi beskjed om det som har hendt. Det er ofte man ikke spør om hans følelser.

Omgivelsene må huske at også far trenger å få snakke om sine følelser. Ofte blir mannen spurt om hvordan moren har det, mens færre tenker på å spørre hvordan han har det. Dette er blitt noe bedre i det siste, men vi må huske at også far har mistet et barn.

Menn er heller ikke flinke til å vise/snakke om sine følelser - "menn gråter ikke". Det viser seg at mannens sorgreaksjoner ofte kan slå ut i fysiske plager. Faren bør omgående bli sykmeldt for sin egen del og for å være sammen med familien i sorgen.

Menn og kvinner sørger forskjellig, og det kan være en ulempe, spesielt hvis mannen må raskt tilbake til arbeidet. Se mer om dette under avsnittet "Sorggrupper".

Søsken

Barn kan oppleve sorg på lignende vis som voksne. Tap av nærstående familiemedlemmer kan få alvorlige følger for barnets psykiske helse. De første sorgreaksjoner hos barn kan vise seg på følgende måter:

  • gråt
  • tristhet
  • benekting
  • protest

Senere sorgreaksjoner kan være:

  • aggressivitet
  • irritabilitet
  • søvnforstyrrelser
  • kvalme
  • brekninger
  • feber
  • smerter
  • redsel for å være alene
  • behov for nærhet til voksen

Akseptering av døden er forskjellig på de forskjellige alderstrinn.

Barn under 5 år opplever ikke døden som endelig. De tror den døde kommer tilbake.

Barn mellom 5 og 10 år forstår gradvis mer av at det å være død, er noe som er endelig og uunngåelig. De har også behov for konkrete bevis, f.eks. gravsted.

Barn over 10 år har ofte de samme tankene om døden som voksne. Ungdom forstår de langsiktige betydninger av et dødsfall, og omgivelsene må være oppmerksomme på at disse er i en risikogruppe som kan utvikle langtidsproblemer.

Uansett om dødsfallet skjer plutselig eller ikke, vil informasjon og samtale med barna om det som har skjedd, ha avgjørende betydning for dets mulighet til å mestre situasjonen/tapet. Det er viktig at foreldrene/pårørende ikke bruker setninger som "hun har gått bort", "han sovnet stille inn", "de har reist bort" osv. Det kan skape angst og forvirring hos barnet.

Erfaring viser at barn meget sjelden tar skade av å se den døde eller delta i begravelsen. Barn har de samme behov som voksne for å gjøre dødsfallet virkelig, og de rituelle handlinger er til hjelp i denne prosessen. Samtidig unngår en at de voksnes verden blir fremmed og skremmende. Barnets fantasier fyller dem med mere frykt enn virkeligheten, og når de voksne vil beskytte barnet, er det som oftest seg selv de beskytter.

Følgende råd er hentet fra Atle Dyregrovs bok "Sorg hos barn", Sigma forlag, 1989:

Åpen, ærlig kommunikasjon

  • Ikke vent med å fortelle barna om dødsfallet, og gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
  • Si at den døde aldri kommer tilbake.
  • Fortell om begravelsen.

Unngå forvirring

  • Ikke snakk om reise eller søvn. Bruk ordet død.
  • Unngå abstrakte forklaringer.
  • Gi aldersadekvate forklaringer.

Gi tid til tankemessig mestring

  • Ta tid til å samtale med barna selv om det er vanskelig.
  • Spørsmål fra barna må besvares.
  • Gjenta hendelsesforløpet.
  • Lytt til barnas tanker og oppfatninger av det som skjedde.
  • La barna tegne og leke det de opplever og føler; det gir dem muligheter til å uttrykke følelser på deres eget "språk".

Gjør tapet virkelig

  • La barna se den døde etter dødsfallet, med unntak av de tilfeller der den døde er ille tilredt og foreldrene heller ikke kan tenke seg at barna skal være med.
  • La barna delta i begravelsen, men la en voksen være med som støtte og fortolker av det som skjer.
  • Del tanker og følelser med barna.
  • Ha minner fremme - lag album - og se på bilder, film.
  • Ta barna med på kirkegården.
  • Sorg, savn og lengsel er naturlige reaksjoner hos barna. La barna føle at det er tillatt å vise slike følelser.

Kontinuitet i hjem, skole, barnehage

  • Unngå at barna må atskilles fra foreldre ved at de må bo hos besteforeldre, selv korte atskillelser skaper angst.
  • Tilstreb normalt dagligliv.
  • Be om hjelp hjemme i huset til avlastning.
  • Det er viktig med barnehageplass der foreldrene føler behov for det.

Aksepter økt behov for nærhet og kontakt hos barna.

Motvirk angst for at de selv eller foreldrene skal dø. Ved å forsikre barna om at et nytt dødsfall ikke vil skje og ved å snakke om redselen for en ny ulykke, demper man angsten.

Forsikringer skal ikke gå ut på at foreldrene eller de selv aldri skal dø, men at dette ikke kommer til å skje med det første. Dette er ikke snakk om mangel på ærlighet, men ta hver ting til sin tid. Selv om en åpent snakker med barna om det som er skjedd, bør en ikke der og da forsterke engstelsen med å begynne å snakke om at foreldrene også dør eller senere vil dø.

Skyldfølelse forhindres ved

  • forsikringer om at ikke er noe barnet har tenkt eller gjort, var medvirkende til det som skjedde, og
  • ved å la barna uttrykke både positive og negative følelser overfor den døde.

Barn sørger på forskjellig vis. Det finnes ikke et sorg-syndrom som kjennetegner de fleste barns reaksjoner. Det er flere likheter enn ulikheter mellom de voksnes og barnas sorg. De samme savn og lengsler, de samme "rare" tanker og mektige følelser som man ser hos voksne, finnes igjen når barn opplever dødsfall blant sine nærmeste. Men barns reaksjoner er i stor grad avhengig av den måten de voksne håndterer dødsfallet på. Ved å trekke barna med i sorgritualer, ved å gi dem åpen og ærlig informasjon og ved å samtale med barna om det som har skjedd, unngås uheldige langtidskonsekvenser av dødsfallet.

Kilde: "Nær livets grense", Universitetsforlaget, 1985.
Atle Dyregrov og Elin Hordvik, side 41-50.

Oppfølging

Foreldrene trenger både øyeblikkelig og langsiktig hjelp.

Familie og venner

Familie og venner vil være de viktigste hjelpere. Erfaring viser at foreldrene får veldig mye hjelp til å begynne med, men etter hvert avtar denne hjelpen. Dette oppleves spesielt sårende for foreldrene og kan, i verste fall, bli hovedproblemet i sorgen.

Kontaktperson

Helsepersonell eller andre som følger opp foreldrene på sykehuset og senere. Foreldrene kan komme tilbake til sykehuset så lenge de har behov for det, og hvis de bor så nær sykehuset at det er mulig å reise dit. Det er da viktig å sette opp en time som foreldrene kan møte opp til hvis de vil. Om foreldrene ikke kommer, kan kontaktpersonen ringe dem for å høre hvordan de har det.

Lege

Det er veldig viktig for foreldrene å vite årsaken til barnets død. Dette bl.a. fordi skyldfølelsen er sterk, og foreldrene bruker mye tid og krefter på å granske seg selv, noe man ofte har behov for og må gis tillatelse til å gjøre.

Der barnet dør i forbindelse med svangerskap/fødsel, blir foreldrene innkalt til kontroll ved sykehuset noen uker etter fødselen. Gynekologen vil da ha opplysninger om prøver som er tatt av mor og barn, og obduksjonsrapport blir gjennomgått.

Hvis barnet dør på barneavdelingen, vil barnelege innkalle til samtale.

Der barnet dør utenfor sykehuset, f.eks. i ulykke el.l., er det viktig at en lege på sykehuset der barnet blir brakt inn, informerer foreldrene om hvilken skade det var som førte til at barnet døde. Det er viktig å være oppmerksom på at foreldrene ofte er så deprimerte at de ikke orker å spørre selv.

Når barnet dør i forbindelse med sykdom, er det i noen tilfeller viktig at foreldrene får samtale med genetiker med tanke på gjentagelsesrisiko.

Prest

De fleste store sykehus har prest. De vil være til stor hjelp for mange. For de som mistet barnet langt fra hjemstedet, kan menighetens prest benyttes. Helsepersonell må også være åpne for andre trossamfunn.

Sosionom

De fleste store sykehus har en sosionom. De kan gi foreldrene råd og veiledning om rett til permisjon/sykemelding og økonomiske rettigheter.

Kontakt med en som har mistet et barn

De som selv har mistet et barn, har ofte et stort ønske om å hjelpe andre foreldre i samme situasjon. Dette oppleves i de fleste tilfeller veldig positivt for foreldrene.

Sorggrupper

I Norge finnes det mange sorggrupper. Ledere for sorggrupper kan være foreldre som selv har mistet barn, eller det kan f.eks. være prest eller helsepersonell. Alle foreldre bør få tilbud om å være med i sorggruppe.

Foreldre som ikke ønsker sorggruppe med en gang, må få tilbud om å være med på et senere tidspunkt, f.eks. ved neste svangerskap eller etter fødsel.

Gruppeledere er ikke behandlere. Gruppene fungerer som hjelp til selvhjelp. Ved å treffe andre i samme situasjon kan foreldrene dele sine tanker og følelser med andre som kan sette seg inn i situasjonen og på den måten få støtte og forståelse for sine sorgreaksjoner.

Venner og familie forstår ofte ikke omfanget av sorgen, og forstår derfor ikke at foreldrene trenger støtte og omsorg i lang tid etterpå.

I tillegg sørger menn og kvinner som regel forskjellig. Det viser seg ofte at mannen etter forholdsvis kort tid ser ut til å fungere som normalt, mens moren fortsatt gråter mye og bare vil snakke om barnet. Hun klandrer han for ikke å sørge nok, mens han synes hun gråter for mye. Denne situasjonen er lite gunstig, og fører ofte til problemer i forholdet mellom mor og far. Det er meget viktig å lære at dette er vanlige og naturlige reaksjoner, og det finner de som oftest ut når de går i sorggruppe.

Psykolog/psykiater

Man trenger ikke være fagfolk for å ta seg av normale sorgreaksjoner, men "låste" sorgreaksjoner trenger man profesjonell hjelp av psykolog eller psykiater til å løse opp i.

Oppmerksomhet

På sykehuset og den første tiden hjemme er foreldrene forholdsvis "trygge". Alle er oppmerksomme; de får stadig besøk, brev, blomster og telefoner. De trenger all den støtte og omsorg de kan få. En klem betyr også mye.

Det er også fint om man sier noe som kan relateres til det døde barnet. Dette huskes positivt av foreldrene. Negative minner gir de som ikke tar kontakt, ikke snakker om barnet, eller sier noe sårende.

Det er ofte slik at man i denne tiden kommer lenger bort fra noen venner, mens andre kommer mye nærmere, da det i en slik situasjon betyr mye for foreldrene å finne ut hvem de kan snakke med, hvem som forstår.

Imidlertid bør foreldrene tenke på at mange ønsker å hjelpe, men noen takler rett og slett ikke å snakke med foreldrene når de er i dyp sorg. Det er derfor viktig at foreldrene senere forsøker å gjenoppta forbindelse med de vennene som ikke klarte å stille opp i den vanskelige situasjonen.

Det er også fint hvis venner/familie som føler seg hjelpeløse, kan si det til foreldrene og ikke unngå dem.

Når foreldrene blir spurt hvordan de har det og de svarer "bra", må det aldri godtas. Spør på en annen måte om noe som angår barnet, og du vil få et annet svar som sier noe om situasjonen. Sørgende orker ofte ikke å si noe annet, især hvis de tror at vedkommende ikke ønsker å snakke om problemer, ikke har tid eller ikke vil forstå.

Foreldre som trenger spesiell oppfølging kan være:

  • de mødre som er alene
  • de meget unge som møter døden på nært hold for første gang
  • de som har ett eller flere tidligere ubearbeidede tap
  • de som ønsker hurtig, ny graviditet
  • de som undertrykker følelser av sinne og skyld
  • de som fremviser en fasade av dyktighet
  • de som er ressurssvake
  • de som arbeider i pleie- og omsorgsyrker. Det å plutselig stå i sentrum kan være vanskelig å takle. De er vant til å gi omsorg, hjelpe andre og ordne opp for andre. Det å plutselig være den som skal ta imot hjelp, er ofte vanskelig. Disse foreldrene kan ha større vanskeligheter med å få bearbeidet sin sorg.

Opptrening

Foreldrene opplever at mye må opptrenes på nytt. Det kan ta tid før de tør snakke i telefonen, ringe til noen, gå i butikken, gå på besøk, gå på graven eller begynne å jobbe igjen.

Alt er utrygt den første tiden. Og alt de skal gjøre for første gang etter at barnet døde, er spesielt vanskelig. De kan egentlig ikke forstå at verden kan gå videre. Hvorfor stopper den ikke opp? Her kan venner, familie og bekjente være til stor hjelp og kanskje være med når noe er vanskelig å gjennomføre alene.

De som står utenfor, må vite at de sørgende sjelden tar kontakt. De gir ofte ikke uttrykk for hvordan de har det før de føler seg trygge. Det er mye man gruer seg for. Når man f.eks. treffer personer som står en nær - så gråter man. Dette kan kanskje oppleves vanskelig for dem de møter, men det er positivt og viktig for foreldrene.

Foreldrene opplever ofte en kraftig tretthet og tiltaksløshet. De fleste plages av hukommelsesproblemer og konsentrasjonsvansker. Det kan oppleves godt både for dem selv og omgivelsene når dette går over. Noen sørgende er avvisende den første tiden og blir intenst ensomme senere. Det kan være fint om de pårørende forstår at dette er en vanlig sorgreaksjon, og at de henvender seg flere ganger. Det er også viktig at pårørende er klar over at oppfølgingen må foregå over flere år. Det viser at en forstår at savnet for foreldrene er stort.

Sorg gir forskjellige reaksjoner. Erfaring med foreldre som mister barn, viser at noen føler seg så deprimerte at de synes de fortjener noe. De kan i denne tiden bl.a. ha et meget stort pengeforbruk.

Hvis et av de andre familiemedlemmene blir syke, forbindes det alltid med døden. De ser det verste i alt. Det er nettopp det de har erfaring med. Små sykdommer som forkjølelse, influensa eller hodepine kan for foreldrene oppfattes som hjernehinnebetennelse, kreft o.l. Dette medfører også at disse foreldrene oftere tar kontakt med lege, og de kan derfor oppleves som "vanskelige" pasienter eller pårørende.

Det er viktig at omgivelsene vet om denne form for reaksjon slik at de ikke bagatelliserer situasjonen, men kan støtte foreldrene.

Bekjente som har født eller venter barn, kan skape vonde følelser hos foreldrene. Misunnelse? Fornuften sier noe annet, men en klarer ikke å følge det opp. Dette er vondt å takle for foreldrene. Man vil jo så gjerne glede seg! De venner det gjelder, må være klar over at slike reaksjoner er vanlige og naturlige. De må ikke føle seg såret. Unngå ikke foreldrene, men snakk med dem om det.

Foreldrene føler også ofte aggresjon mot andre som ikke selv har opplevd denne tragedien.

Sorgarbeidet tar tid

Å miste et barn er en ensom opplevelse. Det er vanskelig, nesten umulig for utenforstående å fatte hvor intens og dyptgripende sorgen er.

Der barnet dør i forbindelse med svangerskap/fødsel, har omgivelsene heller ikke noe forhold til barnet. Jo tidligere i svangerskapet man mister barnet, desto mindre kan andre forstå foreldrenes reaksjoner og gi tillatelse til sorgreaksjoner.

Uansett vekt eller antall svangerskapsuker, er sorgen over det barnet man aldri fikk, like stor. Det kan se ut til at de som føder et dødt barn, har en veldig sterk sorg fordi de ikke fikk holde sitt levende, varme barn i armene før det døde.

Uansett hvordan man mister sitt barn og hvor gammelt barnet fikk bli, opplever alle at det første året er verst. Den første

  • julen
  • 17. mai
  • fødselsdagen
  • dødsdagen
  • termindatoen for de som mister i svangerskapet
  • begravelsesdagen
  • nyttårsaften
  • siste skoledag og første etter ferie for de som mister skolebarn
  • konfirmasjon når barnet ditt ville blitt gammel nok til det

Det er godt hvis pårørende husker og tenker på en disse dagene.

Andre året er også vondt. Det tar gjerne 4 - 5 år ør man er kommet over de mest intense smertene. Gradvis blir sorgen mildere, men det døde barnet vil alltid være en del av foreldrene.

Foreldre som mister en tvilling i forbindelse med svangerskap/fødsel, har det spesielt vanskelig. De får ofte kommentarer om at de må være glade for at de fikk beholde ett barn. Dette gjør at foreldrene ikke gis tillatelse til å sørge på samme måte som andre som mister barn. På grunn av det barnet de fikk beholde, har de den første tiden etter fødselen kanskje ikke tid til å sørge. Sorgreaksjonene kommer senere, og på tidspunkt hvor omgivelsene ikke er klar over at foreldrene trenger omsorg og støtte. Disse foreldrene vil alltid oppfatte seg som tvillingforeldre.

Foreldre som føder et misdannet barn som dør, har i tillegg ofte en sorg som går på at de ikke klarte å lage et velskapt barn. Dessuten mener omgivelsene ofte at de må være "glade" for at barnet "slapp å leve". Kommentarer som dette hjelper det ikke foreldrene å høre.

Omgivelsene kommer også ofte med andre sårende kommentarer:

"Det var vel en mening med det"
"Barnet har sikkert blitt spart for noe"
"Dere tar det så fint"
"Dere har jo andre barn"
"Skal dere aldri komme over dette?"
"Er det noen vits i å dyrke sorgen?"
"Hjelper det ikke å begynne å jobbe igjen?"
"Dere kan få et nytt barn"
(man ville vel aldri si til en enke at det er vel bare å skaffe seg en ny mann, eller hva?)

Dette er holdninger som oppleves veldig sårende, og som ikke hjelper foreldrene.

Foreldrene glemmer ALDRI barnet, men med god hjelp og støtte fra omgivelsene kan de komme styrket gjennom tapet.

Sorg berører hele mennesket og kan forandre det fullstendig. Får foreldrene lov til å minnes barnet sitt og fortelle andre om at de savner det, vil smerten i sorgen bli mye mindre enn om de må tie med alt. Ofte blir deres forståelse for vesentlige verdier i livet forandret, og bagateller blir absolutt bagateller.

Sørgende er helt vanlige, normale mennesker som er rammet av en katastrofe.

Neste graviditet

Det kan ofte være slik at kvinnen har et desperat ønske om å bli gravid ganske raskt etter tapet av et barn. Fornuften sier at man bør vente, mens følelsene vil noe helt annet. Seksuallivet kan bli et stress, og sorgen over det døde barnet blir forsterket ved hver menstruasjon. Foreldrene bør rådes til å vente med en ny graviditet til de har gjennomarbeidet sorgen.

Ønsket om en ny, hurtig graviditet kan være et forsøk på å undertrykke sorgen over å ha mistet et barn, men ubearbeidet sorg kan skape problemer både under neste svangerskap og i forhold til det nye barnet.

Det å ta imot et nytt barn, og det å gi slipp på barnet som døde, er to prosesser som beveger seg i to direkte motsatte retninger, og de er meget vanskelige å gjennomleve samtidig - eller sagt på en annen måte: Man kan ikke samtidig romme sorgen over det døde barnet og gleden over det nye.

Et nytt barn kan aldri erstatte det som døde. For de fleste vil svangerskapet oppleves som en vanskelig tid på grunn av redsel for at noe skal gå galt. Foreldrene tør gjerne ikke glede seg. De trenger mye støtte, og må bli tatt på alvor med sin redsel.

De trenger hyppigere svangerskapskontroller og muligheten til å ta kontakt med sykehus/lege/jordmor utenom de oppsatte tider.

Helsepersonell må ta seg god tid ved kontrollene. Foreldrene trenger mye psykisk støtte gjennom hele svangerskapet, og jordmødre/leger må vise mye omtanke, både under fødselen og etterpå.

Barseltiden

Foreldrene opplever ofte denne tiden som vanskelig. Skal vi tørre å glede oss over dette barnet?

Barnet er kanskje mye på barselstua fordi foreldrene ikke tør knytte seg til barnet i redsel for å miste det. Det kan også tenkes at foreldrene våker over barnet hele tiden - for å se at barnet puster.

Helsepersonell må da tilby moren avlastning ved f.eks. å ha barnet på vaktrommet om natten. Det er viktig at foreldrenes redsel blir tatt på alvor og at de ikke tolkes som spesielle eller vanskelige.

Tanker og følelser hos foreldrene over det døde barnet kan forsterkes i forbindelse med fødsel av det nye barnet. Helsepersonell må være oppmerksomme på reaksjoner og la foreldrene gi uttrykk for disse. Foreldrene har ofte stort behov for å snakke om det døde barnet i denne perioden.

Redigert mars 2016

Foreningen ”Vi som har et barn for lite”
Postboks 186
1319 Bekkestua 

Telefon 974 12 026

www.etbarnforlite.no 
foreningen@etbarnforlite.no

Org.nr. 980624404 - Kontonr. 0531 09 98542 
Facebook - Twitter Copyright © 2015

UA-76098523-1