• Home

sorg,

Å miste et barn

Hvilken hjelp og omsorg kan vi gi foreldre som har mistet sitt barn?

Anne Berglund og Berit Cocozza
for Foreningen "Vi som har et barn for lite"

Innledning

Vi vil prøve å formidle tanker og reaksjoner som foreldre har hatt etter at de har mistet sitt barn, og hvordan pårørende, familie, venner og helsepersonell kan hjelpe foreldrene best mulig gjennom en del av sorgarbeidet.

Når det gjelder å virkelig forstå hvordan det føles, tror vi man må ha opplevd det å miste et barn (eller en annen sorg eller en krisesituasjon). Men alle kan lære om reaksjoner og tanker, og kanskje det viktigste av alt, medmenneskelighet.

Selv om vi vet at mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig, er det flere likheter enn ulikheter i sorg.

Ensomhet og isolasjon føles ofte som mangel på interesse fra utenforstående og er ekstra vondt og uforståelig. I tillegg isolerer de sørgende foreldrene seg ofte.

Foreldrene opplever ofte liten forståelse fra omgivelsene, og dette oppleves som en ekstra sterk belastning.

Det farlige er ikke sorgen. Det farlige er å neglisjere den. Da skapes det psykiske problemer hos foreldrene. Man må leve gjennom sorgprosessen.

Foreldrene må få lov til å sørge over sitt barn.

Minner

Foreldre som mister sitt barn, vil aldri glemme det. Og det er vist at man får det bedre når man tillater seg å huske barnet sitt.

Tap av små barn oppleves ofte vanskeligere enn når en voksen dør, blant annet på grunn av at man har så få minner. Det er også uventet og "unaturlig" når barn dør, da livets gang skulle være at de eldste skulle dør først.

Det kan være veldig vanskelig for foreldre som mister sitt barn i svangerskapet, under fødselen eller kort tid etter fødselen, da sorgarbeidet kan bli vanskeligere jo færre minner foreldrene har. Ved tap under svangerskap og ved fødsel må føde- og barselpersonell vektlegge dette sterkt.

Se barnet, holde barnet

Det er viktig at foreldrene ser sitt barn for å kunne erkjenne hva som har hendt. Foreldrene er i en sjokkfase og kan foreta helt feil valg, og dette kan få store følger senere. Uansett om barnet er sterkt misdannet eller er stygt skadet etter en ulykke, vil det bestandig være noe fint ved barnet. Her må helsepersonellets holdninger og synspunkter ikke påvirke foreldrene til ikke å se barnet. Foreldrene vil alltid se noe positivt hos barnet. Fantasien kan ofte bli verre enn virkeligheten når foreldrene ikke ser sitt barn.

Det er en stor fordel at også familie og venner ser barnet, især når det dør under svangerskapet eller ved fødselen. De foreldrene som sammen med sine nærmeste pårørende og venner har sett barnet, har ikke følt seg så alene med sorgen etterpå.

Det er veldig få foreldre som har angret på at de så sitt døde barn, men mange foreldre har store psykiske problemer fordi de aldri fikk se sitt døde barn. De fleste foreldre sier at de gjerne skulle sett barnet enda mer enn de fikk.

Når barnet vises til foreldrene, må helsepersonell gi seg god tid og vise innlevelsesevne. Det betyr mye for foreldrene hvordan helsepersonell opptrer når de viser frem barnet. Foreldrene må få god tid sammen med barnet, holde det og ha mulighet til å se det igjen de påfølgende dager. Omgivelsene rundt dem når de skal se sitt barn, må også være positive.

Bilder

Ved tap at et voksent menneske lever man blant annet på bilder som er blitt tatt av vedkommende. Jo yngre barnet var, jo færre bilder har foreldrene.

Hvis et barn er dødfødt eller dør kort tid etter fødselen, må helsepersonell sørge for at flest mulig bilder blir tatt av barnet, og av barnet og foreldrene sammen. Det må være fine, varme bilder av barnet, både med og uten klær. Foreldrene må også oppfordres til å ta bilder med eget kamera.

Bildene som blir tatt, må foreldre få med seg hjem. Noen vil si at de ikke trenger bildene, men som oftest, etter at de har kommet hjem, savner man bildene, og foreldrene har ofte ikke overskudd til å ta kontakt med sykehuset.

Det er naturlig og viktig for foreldrene å ha bildene i nærheten, f.eks. i album eller på veggen. Det er viktig at venner og familie viser interesse ved å se på bilder av barnet. Foreldrene er ofte veldig stolte av barnet sitt, og vil gjerne vise frem bilder så ofte som mulig. Det er også kjærkomment med bilder som andre har tatt av barnet.

Navn

Ved dødfødsel og når barnet dør kort tid etter fødselen, må foreldrene oppfordres til å gi barnet et navn. Dette for å gi barnet en personlighet/identitet. Det er viktig at familie og venner bruker barnets navn og på den måten hjelper foreldrene til å gjøre det samme.

Fotavtrykk, håndavtrykk, hårlokk

Her er helsepersonellets oppgave å hjelpe foreldrene til å få så mange minner som mulig fra barnet, noe foreldrene så sårt trenger.

Barneklær, utstyr

Dette skal ikke pakkes bort av andre. Foreldrene kan eventuelt rydde det bort når det måtte føles riktig for dem. Dette er en viktig del av sorgarbeidet.

Begravelse

Ved barn som dør under svangerskapet eller ved fødselen, gir begravelsen foreldrene en bekreftelse på at de har fått et barn, og dette blir en viktig markering om at barnet var en viktig person for dem. All erfaring viser at foreldrene synes det er godt å ha et sted å gå til etterpå. Det kan også være godt å begrave barnet på et familiegravsted.

Det er viktig å vite at alle har rett til begravelse uansett antall svangerskapsuker, og man behøver ikke bestemme seg straks. Det er en fordel at foreldrene blir oppfordret til å ordne med begravelse, eventuelt med hjelp.

Der barnet dør i forbindelse med svangerskap/fødsel, oppfordres foreldrene til å sette inn både fødselsannonse og dødsannonse.

Foreldrene kan finne ut hvilke klær barnet skal ha på seg, og f.eks. gjenstander som barnet var glad i. Foreldre kan også selv finne en fin sten ute i naturen som de kan bruke som gravstein. Den må imidlertid tilfredsstille kravene til størrelse.

Det er viktig at foreldrene får gjøre mest mulig for barnet sitt. De har ofte mange tanker rundt barnet etter at det er begravet. De lurer på om barnet fryser, er mørkredd og hva det har på seg.

For foreldre som kanskje ikke skal fortsette å bo der barnet er begravet, kan det være en fordel med urne. En urne kan oppbevares i seks måneder uten at den settes ned noe sted. Det er også mulig å flytte en urne. Det må da være en meget god grunn, f.eks. at man skal flytte veldig langt (f.eks. fra Oslo til Trondheim).

Det er en fordel å oppfordre foreldrene til å ha åpen kiste. Dette er spesielt viktig der familie og venner ikke har sett barnet, eller ikke har noe forhold til barnet. Det er også viktig og naturlig å ha familie og venner med på seremoni/begravelse. De får da forståelse for foreldrenes tap av barnet, og også for eget tap. På den måten kan det være enklere for dem å hjelpe foreldrene i det videre sorgarbeidet, og også for egen del. Eventuelle venner fra barnehage/skole bør også få være med.

I dagens samfunn har vi ikke tid til seremonier/begravelse. Vi ser nok ikke viktigheten av disse. Ofte kan vi lese i dødsannonsen: "Vennligst ikke kondoler", "send ingen blomster" og "Seremonien avsluttes ved graven". Dette bør vi bestemt komme bort fra, da begravelsesseremonien er viktig for sorgarbeidet. Dette gjelder for alle, enten man velger kirkelig eller borgerlig begravelse.

Donasjoner i forbindelse med begravelse kan være meningsfylte.

Pappa

Omgivelsene må være klar over at mannen ofte blir gitt en tøff rolle. Mange forventer at han skal trøste moren, og at han er den som skal ringe og gi beskjed om det som har hendt. Det er ofte man ikke spør om hans følelser.

Omgivelsene må huske at også far trenger å få snakke om sine følelser. Ofte blir mannen spurt om hvordan moren har det, mens færre tenker på å spørre hvordan han har det. Dette er blitt noe bedre i det siste, men vi må huske at også far har mistet et barn.

Menn er heller ikke flinke til å vise/snakke om sine følelser - "menn gråter ikke". Det viser seg at mannens sorgreaksjoner ofte kan slå ut i fysiske plager. Faren bør omgående bli sykmeldt for sin egen del og for å være sammen med familien i sorgen.

Menn og kvinner sørger forskjellig, og det kan være en ulempe, spesielt hvis mannen må raskt tilbake til arbeidet. Se mer om dette under avsnittet "Sorggrupper".

Søsken

Barn kan oppleve sorg på lignende vis som voksne. Tap av nærstående familiemedlemmer kan få alvorlige følger for barnets psykiske helse. De første sorgreaksjoner hos barn kan vise seg på følgende måter:

  • gråt
  • tristhet
  • benekting
  • protest

Senere sorgreaksjoner kan være:

  • aggressivitet
  • irritabilitet
  • søvnforstyrrelser
  • kvalme
  • brekninger
  • feber
  • smerter
  • redsel for å være alene
  • behov for nærhet til voksen

Akseptering av døden er forskjellig på de forskjellige alderstrinn.

Barn under 5 år opplever ikke døden som endelig. De tror den døde kommer tilbake.

Barn mellom 5 og 10 år forstår gradvis mer av at det å være død, er noe som er endelig og uunngåelig. De har også behov for konkrete bevis, f.eks. gravsted.

Barn over 10 år har ofte de samme tankene om døden som voksne. Ungdom forstår de langsiktige betydninger av et dødsfall, og omgivelsene må være oppmerksomme på at disse er i en risikogruppe som kan utvikle langtidsproblemer.

Uansett om dødsfallet skjer plutselig eller ikke, vil informasjon og samtale med barna om det som har skjedd, ha avgjørende betydning for dets mulighet til å mestre situasjonen/tapet. Det er viktig at foreldrene/pårørende ikke bruker setninger som "hun har gått bort", "han sovnet stille inn", "de har reist bort" osv. Det kan skape angst og forvirring hos barnet.

Erfaring viser at barn meget sjelden tar skade av å se den døde eller delta i begravelsen. Barn har de samme behov som voksne for å gjøre dødsfallet virkelig, og de rituelle handlinger er til hjelp i denne prosessen. Samtidig unngår en at de voksnes verden blir fremmed og skremmende. Barnets fantasier fyller dem med mere frykt enn virkeligheten, og når de voksne vil beskytte barnet, er det som oftest seg selv de beskytter.

Følgende råd er hentet fra Atle Dyregrovs bok "Sorg hos barn", Sigma forlag, 1989:

Åpen, ærlig kommunikasjon

  • Ikke vent med å fortelle barna om dødsfallet, og gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
  • Si at den døde aldri kommer tilbake.
  • Fortell om begravelsen.

Unngå forvirring

  • Ikke snakk om reise eller søvn. Bruk ordet død.
  • Unngå abstrakte forklaringer.
  • Gi aldersadekvate forklaringer.

Gi tid til tankemessig mestring

  • Ta tid til å samtale med barna selv om det er vanskelig.
  • Spørsmål fra barna må besvares.
  • Gjenta hendelsesforløpet.
  • Lytt til barnas tanker og oppfatninger av det som skjedde.
  • La barna tegne og leke det de opplever og føler; det gir dem muligheter til å uttrykke følelser på deres eget "språk".

Gjør tapet virkelig

  • La barna se den døde etter dødsfallet, med unntak av de tilfeller der den døde er ille tilredt og foreldrene heller ikke kan tenke seg at barna skal være med.
  • La barna delta i begravelsen, men la en voksen være med som støtte og fortolker av det som skjer.
  • Del tanker og følelser med barna.
  • Ha minner fremme - lag album - og se på bilder, film.
  • Ta barna med på kirkegården.
  • Sorg, savn og lengsel er naturlige reaksjoner hos barna. La barna føle at det er tillatt å vise slike følelser.

Kontinuitet i hjem, skole, barnehage

  • Unngå at barna må atskilles fra foreldre ved at de må bo hos besteforeldre, selv korte atskillelser skaper angst.
  • Tilstreb normalt dagligliv.
  • Be om hjelp hjemme i huset til avlastning.
  • Det er viktig med barnehageplass der foreldrene føler behov for det.

Aksepter økt behov for nærhet og kontakt hos barna.

Motvirk angst for at de selv eller foreldrene skal dø. Ved å forsikre barna om at et nytt dødsfall ikke vil skje og ved å snakke om redselen for en ny ulykke, demper man angsten.

Forsikringer skal ikke gå ut på at foreldrene eller de selv aldri skal dø, men at dette ikke kommer til å skje med det første. Dette er ikke snakk om mangel på ærlighet, men ta hver ting til sin tid. Selv om en åpent snakker med barna om det som er skjedd, bør en ikke der og da forsterke engstelsen med å begynne å snakke om at foreldrene også dør eller senere vil dø.

Skyldfølelse forhindres ved

  • forsikringer om at ikke er noe barnet har tenkt eller gjort, var medvirkende til det som skjedde, og
  • ved å la barna uttrykke både positive og negative følelser overfor den døde.

Barn sørger på forskjellig vis. Det finnes ikke et sorg-syndrom som kjennetegner de fleste barns reaksjoner. Det er flere likheter enn ulikheter mellom de voksnes og barnas sorg. De samme savn og lengsler, de samme "rare" tanker og mektige følelser som man ser hos voksne, finnes igjen når barn opplever dødsfall blant sine nærmeste. Men barns reaksjoner er i stor grad avhengig av den måten de voksne håndterer dødsfallet på. Ved å trekke barna med i sorgritualer, ved å gi dem åpen og ærlig informasjon og ved å samtale med barna om det som har skjedd, unngås uheldige langtidskonsekvenser av dødsfallet.

Kilde: "Nær livets grense", Universitetsforlaget, 1985.
Atle Dyregrov og Elin Hordvik, side 41-50.

Oppfølging

Foreldrene trenger både øyeblikkelig og langsiktig hjelp.

Familie og venner

Familie og venner vil være de viktigste hjelpere. Erfaring viser at foreldrene får veldig mye hjelp til å begynne med, men etter hvert avtar denne hjelpen. Dette oppleves spesielt sårende for foreldrene og kan, i verste fall, bli hovedproblemet i sorgen.

Kontaktperson

Helsepersonell eller andre som følger opp foreldrene på sykehuset og senere. Foreldrene kan komme tilbake til sykehuset så lenge de har behov for det, og hvis de bor så nær sykehuset at det er mulig å reise dit. Det er da viktig å sette opp en time som foreldrene kan møte opp til hvis de vil. Om foreldrene ikke kommer, kan kontaktpersonen ringe dem for å høre hvordan de har det.

Lege

Det er veldig viktig for foreldrene å vite årsaken til barnets død. Dette bl.a. fordi skyldfølelsen er sterk, og foreldrene bruker mye tid og krefter på å granske seg selv, noe man ofte har behov for og må gis tillatelse til å gjøre.

Der barnet dør i forbindelse med svangerskap/fødsel, blir foreldrene innkalt til kontroll ved sykehuset noen uker etter fødselen. Gynekologen vil da ha opplysninger om prøver som er tatt av mor og barn, og obduksjonsrapport blir gjennomgått.

Hvis barnet dør på barneavdelingen, vil barnelege innkalle til samtale.

Der barnet dør utenfor sykehuset, f.eks. i ulykke el.l., er det viktig at en lege på sykehuset der barnet blir brakt inn, informerer foreldrene om hvilken skade det var som førte til at barnet døde. Det er viktig å være oppmerksom på at foreldrene ofte er så deprimerte at de ikke orker å spørre selv.

Når barnet dør i forbindelse med sykdom, er det i noen tilfeller viktig at foreldrene får samtale med genetiker med tanke på gjentagelsesrisiko.

Prest

De fleste store sykehus har prest. De vil være til stor hjelp for mange. For de som mistet barnet langt fra hjemstedet, kan menighetens prest benyttes. Helsepersonell må også være åpne for andre trossamfunn.

Sosionom

De fleste store sykehus har en sosionom. De kan gi foreldrene råd og veiledning om rett til permisjon/sykemelding og økonomiske rettigheter.

Kontakt med en som har mistet et barn

De som selv har mistet et barn, har ofte et stort ønske om å hjelpe andre foreldre i samme situasjon. Dette oppleves i de fleste tilfeller veldig positivt for foreldrene.

Sorggrupper

I Norge finnes det mange sorggrupper. Ledere for sorggrupper kan være foreldre som selv har mistet barn, eller det kan f.eks. være prest eller helsepersonell. Alle foreldre bør få tilbud om å være med i sorggruppe.

Foreldre som ikke ønsker sorggruppe med en gang, må få tilbud om å være med på et senere tidspunkt, f.eks. ved neste svangerskap eller etter fødsel.

Gruppeledere er ikke behandlere. Gruppene fungerer som hjelp til selvhjelp. Ved å treffe andre i samme situasjon kan foreldrene dele sine tanker og følelser med andre som kan sette seg inn i situasjonen og på den måten få støtte og forståelse for sine sorgreaksjoner.

Venner og familie forstår ofte ikke omfanget av sorgen, og forstår derfor ikke at foreldrene trenger støtte og omsorg i lang tid etterpå.

I tillegg sørger menn og kvinner som regel forskjellig. Det viser seg ofte at mannen etter forholdsvis kort tid ser ut til å fungere som normalt, mens moren fortsatt gråter mye og bare vil snakke om barnet. Hun klandrer han for ikke å sørge nok, mens han synes hun gråter for mye. Denne situasjonen er lite gunstig, og fører ofte til problemer i forholdet mellom mor og far. Det er meget viktig å lære at dette er vanlige og naturlige reaksjoner, og det finner de som oftest ut når de går i sorggruppe.

Psykolog/psykiater

Man trenger ikke være fagfolk for å ta seg av normale sorgreaksjoner, men "låste" sorgreaksjoner trenger man profesjonell hjelp av psykolog eller psykiater til å løse opp i.

Oppmerksomhet

På sykehuset og den første tiden hjemme er foreldrene forholdsvis "trygge". Alle er oppmerksomme; de får stadig besøk, brev, blomster og telefoner. De trenger all den støtte og omsorg de kan få. En klem betyr også mye.

Det er også fint om man sier noe som kan relateres til det døde barnet. Dette huskes positivt av foreldrene. Negative minner gir de som ikke tar kontakt, ikke snakker om barnet, eller sier noe sårende.

Det er ofte slik at man i denne tiden kommer lenger bort fra noen venner, mens andre kommer mye nærmere, da det i en slik situasjon betyr mye for foreldrene å finne ut hvem de kan snakke med, hvem som forstår.

Imidlertid bør foreldrene tenke på at mange ønsker å hjelpe, men noen takler rett og slett ikke å snakke med foreldrene når de er i dyp sorg. Det er derfor viktig at foreldrene senere forsøker å gjenoppta forbindelse med de vennene som ikke klarte å stille opp i den vanskelige situasjonen.

Det er også fint hvis venner/familie som føler seg hjelpeløse, kan si det til foreldrene og ikke unngå dem.

Når foreldrene blir spurt hvordan de har det og de svarer "bra", må det aldri godtas. Spør på en annen måte om noe som angår barnet, og du vil få et annet svar som sier noe om situasjonen. Sørgende orker ofte ikke å si noe annet, især hvis de tror at vedkommende ikke ønsker å snakke om problemer, ikke har tid eller ikke vil forstå.

Foreldre som trenger spesiell oppfølging kan være:

  • de mødre som er alene
  • de meget unge som møter døden på nært hold for første gang
  • de som har ett eller flere tidligere ubearbeidede tap
  • de som ønsker hurtig, ny graviditet
  • de som undertrykker følelser av sinne og skyld
  • de som fremviser en fasade av dyktighet
  • de som er ressurssvake
  • de som arbeider i pleie- og omsorgsyrker. Det å plutselig stå i sentrum kan være vanskelig å takle. De er vant til å gi omsorg, hjelpe andre og ordne opp for andre. Det å plutselig være den som skal ta imot hjelp, er ofte vanskelig. Disse foreldrene kan ha større vanskeligheter med å få bearbeidet sin sorg.

Opptrening

Foreldrene opplever at mye må opptrenes på nytt. Det kan ta tid før de tør snakke i telefonen, ringe til noen, gå i butikken, gå på besøk, gå på graven eller begynne å jobbe igjen.

Alt er utrygt den første tiden. Og alt de skal gjøre for første gang etter at barnet døde, er spesielt vanskelig. De kan egentlig ikke forstå at verden kan gå videre. Hvorfor stopper den ikke opp? Her kan venner, familie og bekjente være til stor hjelp og kanskje være med når noe er vanskelig å gjennomføre alene.

De som står utenfor, må vite at de sørgende sjelden tar kontakt. De gir ofte ikke uttrykk for hvordan de har det før de føler seg trygge. Det er mye man gruer seg for. Når man f.eks. treffer personer som står en nær - så gråter man. Dette kan kanskje oppleves vanskelig for dem de møter, men det er positivt og viktig for foreldrene.

Foreldrene opplever ofte en kraftig tretthet og tiltaksløshet. De fleste plages av hukommelsesproblemer og konsentrasjonsvansker. Det kan oppleves godt både for dem selv og omgivelsene når dette går over. Noen sørgende er avvisende den første tiden og blir intenst ensomme senere. Det kan være fint om de pårørende forstår at dette er en vanlig sorgreaksjon, og at de henvender seg flere ganger. Det er også viktig at pårørende er klar over at oppfølgingen må foregå over flere år. Det viser at en forstår at savnet for foreldrene er stort.

Sorg gir forskjellige reaksjoner. Erfaring med foreldre som mister barn, viser at noen føler seg så deprimerte at de synes de fortjener noe. De kan i denne tiden bl.a. ha et meget stort pengeforbruk.

Hvis et av de andre familiemedlemmene blir syke, forbindes det alltid med døden. De ser det verste i alt. Det er nettopp det de har erfaring med. Små sykdommer som forkjølelse, influensa eller hodepine kan for foreldrene oppfattes som hjernehinnebetennelse, kreft o.l. Dette medfører også at disse foreldrene oftere tar kontakt med lege, og de kan derfor oppleves som "vanskelige" pasienter eller pårørende.

Det er viktig at omgivelsene vet om denne form for reaksjon slik at de ikke bagatelliserer situasjonen, men kan støtte foreldrene.

Bekjente som har født eller venter barn, kan skape vonde følelser hos foreldrene. Misunnelse? Fornuften sier noe annet, men en klarer ikke å følge det opp. Dette er vondt å takle for foreldrene. Man vil jo så gjerne glede seg! De venner det gjelder, må være klar over at slike reaksjoner er vanlige og naturlige. De må ikke føle seg såret. Unngå ikke foreldrene, men snakk med dem om det.

Foreldrene føler også ofte aggresjon mot andre som ikke selv har opplevd denne tragedien.

Sorgarbeidet tar tid

Å miste et barn er en ensom opplevelse. Det er vanskelig, nesten umulig for utenforstående å fatte hvor intens og dyptgripende sorgen er.

Der barnet dør i forbindelse med svangerskap/fødsel, har omgivelsene heller ikke noe forhold til barnet. Jo tidligere i svangerskapet man mister barnet, desto mindre kan andre forstå foreldrenes reaksjoner og gi tillatelse til sorgreaksjoner.

Uansett vekt eller antall svangerskapsuker, er sorgen over det barnet man aldri fikk, like stor. Det kan se ut til at de som føder et dødt barn, har en veldig sterk sorg fordi de ikke fikk holde sitt levende, varme barn i armene før det døde.

Uansett hvordan man mister sitt barn og hvor gammelt barnet fikk bli, opplever alle at det første året er verst. Den første

  • julen
  • 17. mai
  • fødselsdagen
  • dødsdagen
  • termindatoen for de som mister i svangerskapet
  • begravelsesdagen
  • nyttårsaften
  • siste skoledag og første etter ferie for de som mister skolebarn
  • konfirmasjon når barnet ditt ville blitt gammel nok til det

Det er godt hvis pårørende husker og tenker på en disse dagene.

Andre året er også vondt. Det tar gjerne 4 - 5 år ør man er kommet over de mest intense smertene. Gradvis blir sorgen mildere, men det døde barnet vil alltid være en del av foreldrene.

Foreldre som mister en tvilling i forbindelse med svangerskap/fødsel, har det spesielt vanskelig. De får ofte kommentarer om at de må være glade for at de fikk beholde ett barn. Dette gjør at foreldrene ikke gis tillatelse til å sørge på samme måte som andre som mister barn. På grunn av det barnet de fikk beholde, har de den første tiden etter fødselen kanskje ikke tid til å sørge. Sorgreaksjonene kommer senere, og på tidspunkt hvor omgivelsene ikke er klar over at foreldrene trenger omsorg og støtte. Disse foreldrene vil alltid oppfatte seg som tvillingforeldre.

Foreldre som føder et misdannet barn som dør, har i tillegg ofte en sorg som går på at de ikke klarte å lage et velskapt barn. Dessuten mener omgivelsene ofte at de må være "glade" for at barnet "slapp å leve". Kommentarer som dette hjelper det ikke foreldrene å høre.

Omgivelsene kommer også ofte med andre sårende kommentarer:

"Det var vel en mening med det"
"Barnet har sikkert blitt spart for noe"
"Dere tar det så fint"
"Dere har jo andre barn"
"Skal dere aldri komme over dette?"
"Er det noen vits i å dyrke sorgen?"
"Hjelper det ikke å begynne å jobbe igjen?"
"Dere kan få et nytt barn"
(man ville vel aldri si til en enke at det er vel bare å skaffe seg en ny mann, eller hva?)

Dette er holdninger som oppleves veldig sårende, og som ikke hjelper foreldrene.

Foreldrene glemmer ALDRI barnet, men med god hjelp og støtte fra omgivelsene kan de komme styrket gjennom tapet.

Sorg berører hele mennesket og kan forandre det fullstendig. Får foreldrene lov til å minnes barnet sitt og fortelle andre om at de savner det, vil smerten i sorgen bli mye mindre enn om de må tie med alt. Ofte blir deres forståelse for vesentlige verdier i livet forandret, og bagateller blir absolutt bagateller.

Sørgende er helt vanlige, normale mennesker som er rammet av en katastrofe.

Neste graviditet

Det kan ofte være slik at kvinnen har et desperat ønske om å bli gravid ganske raskt etter tapet av et barn. Fornuften sier at man bør vente, mens følelsene vil noe helt annet. Seksuallivet kan bli et stress, og sorgen over det døde barnet blir forsterket ved hver menstruasjon. Foreldrene bør rådes til å vente med en ny graviditet til de har gjennomarbeidet sorgen.

Ønsket om en ny, hurtig graviditet kan være et forsøk på å undertrykke sorgen over å ha mistet et barn, men ubearbeidet sorg kan skape problemer både under neste svangerskap og i forhold til det nye barnet.

Det å ta imot et nytt barn, og det å gi slipp på barnet som døde, er to prosesser som beveger seg i to direkte motsatte retninger, og de er meget vanskelige å gjennomleve samtidig - eller sagt på en annen måte: Man kan ikke samtidig romme sorgen over det døde barnet og gleden over det nye.

Et nytt barn kan aldri erstatte det som døde. For de fleste vil svangerskapet oppleves som en vanskelig tid på grunn av redsel for at noe skal gå galt. Foreldrene tør gjerne ikke glede seg. De trenger mye støtte, og må bli tatt på alvor med sin redsel.

De trenger hyppigere svangerskapskontroller og muligheten til å ta kontakt med sykehus/lege/jordmor utenom de oppsatte tider.

Helsepersonell må ta seg god tid ved kontrollene. Foreldrene trenger mye psykisk støtte gjennom hele svangerskapet, og jordmødre/leger må vise mye omtanke, både under fødselen og etterpå.

Barseltiden

Foreldrene opplever ofte denne tiden som vanskelig. Skal vi tørre å glede oss over dette barnet?

Barnet er kanskje mye på barselstua fordi foreldrene ikke tør knytte seg til barnet i redsel for å miste det. Det kan også tenkes at foreldrene våker over barnet hele tiden - for å se at barnet puster.

Helsepersonell må da tilby moren avlastning ved f.eks. å ha barnet på vaktrommet om natten. Det er viktig at foreldrenes redsel blir tatt på alvor og at de ikke tolkes som spesielle eller vanskelige.

Tanker og følelser hos foreldrene over det døde barnet kan forsterkes i forbindelse med fødsel av det nye barnet. Helsepersonell må være oppmerksomme på reaksjoner og la foreldrene gi uttrykk for disse. Foreldrene har ofte stort behov for å snakke om det døde barnet i denne perioden.

Redigert mars 2016

Høstens treff på Østlandet

Lokallaget Østlandet ønsker velkommen til nye treff høsten 2017

Sommeren er snart på hell og en ny høst og vinter står for døren. For noen kan det være en stor utfordring .   

Vi i lokallaget Østlandet ønsker fortsatt at lokallaget skal være et sted hvor vi kan treffes på uformelt vis og være til hygge og litt hjelp for hverandre.

Vi får også dette året låne lokaler hos Frivillighet Bærum rett ved siden av Biblioteket i Sandvika og dette er vi veldig glade for.

Vi har byttet dag til mandager denne høsten -  og vi har satt opp følgende møtedager:

Mandag 28.aug kl. 18.00
Mandag 23.okt  kl. 18.00
Mandag 27.nov kl. 18.00

Vi håper det er mange som har lyst til å komme på disse treffene, både dere som har vært med tidligere, men vi håper også dette kan være et tilbud til de som ikke har vært med tidligere.

Hvis det er noe dere vil spørre om, ikke nøl med å ta kpexels photo 192730 høst kaffeontakt.

 

Hilsen fra

Angela John  971 71 891

Marit Johanne Johansen   900 23 395

Berit Borgersen  932 53 411

Nye treff utover høsten 2016 på Østlandet

Ønsker du å treffe andre som har mistet barn?

Lyshjerte

Det meste av sommeren er nå over og vi skal igjen starte på en høst og en vinter som noen ganger kan føles både mørk og kald.  Kanskje vi sammen kan hjelpes ad til å gjøre den litt mindre mørk og litt varmere?

På siste møte i lokallaget Østlandet før sommeren ble vi enige om følgende datoer for å kunne treffes denne høsten.

        Tirsdag 6. september kl. 18.00

        Tirsdag 11. oktober    kl. 18.00

        Tirsdag 1. november  kl. 18.00  

Stor deltagelse under sorgstøtteseminaret i januar

Sorgstøtteseminar

Nærmere 25 deltagere fikk oppleve en travel helg med mange sterke og tankevekkende innslag fra seks ulike foredragsholdere.

Seminaret «Sammen er vi sterke», et sorgstøtteseminar støttet av Extrastiftelsen, ble avholdt i midten av januar.

I sprengkulden møttes vi på Quality Gardermoen Airport Hotel, som heldigvis var varmt og godt innendørs.

Mange sterke inntrykk og ulike tilnærmingsmåter til sorg, sorgarbeid og sorgstøtte ble formidlet gjennom hele helgen. Å høre andres historie og ulike veier å gjennomleve sorgen på, er viktig for å få en bredere forståelse og gir et større perspektiv på likheter og ulikheter i sorgen. Flere kan i ettertid tenke seg å være en ressursperson for andre som er rammet, og mange ønsket seg flere tilsvarende kurs og seminarer.

Ungdom og sorg

Ungdom og sorg.

av Kari E. Bugge, Eline Grelland og Line Schrader

Teksten er hentet fra informasjonsheftet «Ungdom og sorg» som er utgitt av Landsforeningen uventet barnedød i samarbeid med Foreningen «Vi som har et barn for lite», Kreftforeningen, Landsforeningen for trafikkskadde og LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Hele heftet kan lastes ned her: Ungdom og sorg

 

Når noen vi er glad i blir skadde, syke eller dør, forandrer det oss. Vi begynner ofte å tenke over livet vårt på en annen måte, og hva som er viktig forandrer seg. Tankene tar ofte mye oppmerksomhet og energi. Tanker og følelser henger sammen, og tunge tanker kan gjøre oss deprimerte, lei oss eller sinte og frustrerte. Vi kan begynne å gruble over om vi kunne gjort noe annerledes, føle skyld og kanskje også skam for det som har skjedd. Noen føler også lettelse når noen dør, fordi de har vært syke lenge eller det har vært mye vanskeligheter.

Med denne brosjyren ønsker vi å fortelle at alt dette er normalt. Sorg er smertefullt, men det gir også ny innsikt. For noen blir sorgen ekstra tung å bære fordi de rundt dem ikke forstår at sorg tar tid og går i bølger. Vi vil fortelle at de som skal støtte i sorg, må være tålmodige, tåle bølgedalene med sterke reaksjoner, men også dele gledene og latteren når det preger dagen. Ungdommer har behov for å være som andre. Ha det gøy og være sammen med venner. Dette er også helt normalt når ungdom sørger. Vi vil ikke overleve hvis vi tenker på det triste hele tida.

Mange ungdommer har bidratt til denne brosjyren: Ungdom som har mistet nære venner, ungdom som er syke selv eller er blitt sterkt skadde i trafikkulykker, ungdom som har mistet foreldre eller søsken, og ungdom som har støttet venner etter selvmord. Vi ønsket at ungdom skulle fortelle hvordan de opplevde sorgen og hva slags hjelp de hadde hatt nytte av. I tillegg har mange fagfolk bidratt med sine kunnskaper. Vi håper dere vil sitte igjen med mer kunnskaper om sorg, død, ritualer, hjelp, støtte og livserfaringers betydning for hvordan vi utvikler oss som mennesker. Vi har med et kapittel om dødsritualer, selv om dette ikke er aktuelt ved alle typer tap. Vi vet at mange ungdommer ikke kjenner alle ritualene, og at det kan skape usikkerhet når de selv skal delta.

Vi kunne også ha skrevet om sorg når foreldre skiller seg, nære venner flytter eller kjærester slår opp. Dette er også smertefullt. Vi håper likevel at de områdene vi har valgt ut, kan gi forståelse for hvordan det er å sørge ved andre typer tap. Du må ikke nøle med å ta imot hjelp og støtte i sorgen. Å dele sorgen med noen gjør den litt lettere å bære.

Hvordan bearbeider ungdom sorgen?

Mange ungdommer har drivkraft til å se framover, til å få et bra liv og til å gjøre det de hadde planlagt. Det kan jo ikke bare være trist. Mange begynner å gjøre de vanlige tingene raskt igjen, går ut med venner, drikker seg fulle. Dette er en måte å takle hverdagen på, å ha noe å fylle den med. Det kan være forferdelig tungt innimellom, og da kan det være vanskelig å be om hjelp. I tunge perioder kan man bli mer likegyldig, raskere sliten, litt mer negativ, irritabel og utålmodig. Det er viktig å ikke være redd for å si at det er tungt. For en som er i sorg kreves det mer energi å leve normalt.

Mange ungdommer som har opplevd dødsfall, har et eget sted hvor de tenker på den døde. Det kan være et sted i naturen eller en stjerne på himmelen. Noen synes det er fint å besøke graven, mens andre ikke liker det så godt. Flere opplever å hente styrke fra den som er død, når de har det litt vanskelig. Ungdom bearbeider ofte sorgen sin ved å slippe til savnet og følelsene i det skjulte ved å tenke på tapet når de er alene. Dette gjør de ved å se på bilder, høre musikk, bruke klær den døde var glad i eller besøke graven. Ungdom som har fått en funksjonshemming vil også bearbeide tapet, kanskje ved å gå lange turer alene eller oppsøke situasjoner der de vet at de ikke lenger kan delta på samme måten. Det er også godt å snakke med andre som har opplevd tap.

For mange kan sorgen skape et indre trykk som på en eller annen måte må ut. Mange snakker da om sorgen eller viser at de er lei seg, mens andre slipper sorgen ut når de er alene. Noen får trykket ut ved å bli mer aktive og kanskje også sintere. De bør da forsøke å få trykket ut på en akseptabel måte, kanskje gjennom aggresjon i sport, eller ved å rope/skrike når de er alene og ingen kan høre dem. Ungdom som blir sint og aggressiv mot andre, møter som regel liten forståelse. Det er urettferdig at en man var glad i er død, eller at man selv er syk eller skadd slik at livet må endres. Det er lov å være sint og lei seg for det.

Hva kan ungdom slite med i forhold til skolen?

På skolen kan ungdom i sorg merke endringer i sine faglige prestasjoner. Ungdom som er særlig fokusert på sorgen, opplever større endringer i å prestere faglig på skolen enn de som har sorgprosessen mer på avstand i hverdagen. Vanlige faglige endringer er problemer med konsentrasjon og motivasjon, dårligere innsats og arbeidskapasitet, glemsel, økt fravær, vansker med å få gjennomført leksearbeid og problemer med å gjøre det godt på prøver og eksamen.

Konsentrasjonsproblemer kan gjøre det vanskelig å følge med i timene eller fokusere ordentlig på arbeidsoppgavene. Stoff du nettopp har lest, blir glemt, eller du glemmer ting du skal ha med til skolen. Kanskje begynner tankene å vandre, og gode eller vonde minner trenger seg fram. Det kan være enda vanskeligere å få gjort lekser enn å arbeide på skolen, fordi det er lettere å strukturere arbeidet på skolen enn hjemme. Noen synes det er vanskeligst å skrive lange oppgaver.

Noen opplever at visse temaer i undervisningen vekker minner som kan være forstyrrende for å fungere godt på skolen. Kanskje er det noen skolefag som tar opp emner nært knyttet til tapet de har opplevd. For eksempel kan de som har mistet noen i kreft, synes det er vondt å ha om celler i naturfag. Noen synes det er vanskelig å snakke om familieliv og høytider i timene. Slike temaer kan få en til å tenke på at man selv ikke lenger har en fullstendig familie, eller at man har fått varige skader etter sykdom eller ulykke.

Noen ungdommer mister motivasjonen til å gå på skolen. En matteprøve kan virke meningsløs når så mye annet i livet er vondt og vanskelig.

Andre får mye fravær i perioder når livet føles tungt. Noen er borte i få dager, andre i lengre perioder. Det kan være at ungdom stadig kommer for sent på grunn av søvnproblemer, eller de må gå hjem tidligere fordi de er utslitte eller lei seg. De som går på videregående skole har strenge krav til hvor mye de kan være borte fra undervisningen. Høyt fravær kan føre til at du ikke får karakterer i noen fag.

Mange ungdommer forteller at de må gjøre en større arbeidsinnsats enn før. Det betyr at de må bruke mer tid på skolearbeidet enn før, og at de likevel kan gå ned i karakter. Sorgen stjeler noe av arbeidskapasiteten, slik at det er mindre energi til skolearbeid.

Psykologiske teorier om læring stadfester at hjernen har begrenset arbeidskapasitet. Denne kapasiteten kan vi bruke til faglig arbeid. Når kapasiteten er helt utnyttet, blir vi naturligvis slitne, og vi må ta pause. Etter pausen kan vi normalt fortsette å jobbe effektivt. Likevel kan sterke følelser, som sorg, trenge inn fra minner vi har lagret i hjernen, og stjele arbeidskapasitet. Det er nærmest umulig å styre tankene slik at de ikke forstyrrer. Når sterke minner stjeler kapasitet, er det umulig å ta seg sammen for å strekke til. Mange opplever at det er best å bearbeide minnene når det er nødvendig. Slik viskes de vonde minnene ut naturlig, og arbeidskapasiteten kommer tilbake av seg selv.

For noen elever kan skolen fungere som et fristed der de selv kommer litt unna vanskelige minner og tunge tanker. Det å ha noe konkret å gjøre og andre å være sammen med, hjelper dem å holde sorgen litt på avstand. Dette er helt normalt, men må være det eleven selv opplever som riktig. Ingen kan forlange at skolen skal være et sted der sorgen må holdes på avstand.

Er det noen uvanlige reaksjoner i en sorg?

Det er ikke uvanlig at ungdom ler når de er usikre. Noen ungdommer opplever at de begynner å le i stedet for å bli lei seg tidlig i sorgen. Det er ubehagelig, men ikke uvanlig. Noen ungdommer kan bli veldig sinte, noen deprimerte eller sterkt plaget av skyld eller skamfølelse. Dette kan være vanlig i starten av en sorg. Varer det i flere måneder og går utover hverdagen, kan det tyde på at ungdommen trenger hjelp til å bearbeide opplevelser og følelser. Noen ungdommer isolerer seg når de sørger, og noen bruker mye tid på å gruble og tenke på det de har mistet. Noen ganger er det fordi de føler skyld. Noen opplever at livet blir meningsløst og får tanker om at de ikke ønsker å leve lenger. Dette kan ungdom få hjelp til å finne ut av.

Hvordan kan du støtte en venn/venner i sorg?

  • Vær deg selv.
  • Ta kontakt (ring, skriv brev/kort, gå på besøk på sykehus/hjemme).
  • Tilby deg å hjelpe (ta følge til skolen, hjelpe med lekser osv.).
  • Uttrykk din medfølelse, ikke vær redd for å si noe galt (så sant det du sier er i beste mening).
  • Når en venn får en funksjonshemming, er det viktig at du får kunnskap om hvordan den skadde har endret seg. Snakk med vennen din og hans/hennes familie om hva dere kan gjøre sammen. Selv om han/hun ikke kan delta like aktivt på det dere gjorde før, betyr det ikke at han/hun ikke vil være med.
  • Når en venn blir alvorlig syk, snakk med ham/henne om hvordan han/hun vil ha det og hvordan du kan støtte. Fortell om hverdagen din og hva som har skjedd mens han/hun var på sykehus. Den syke vil gjerne være en del av hverdagen.
  • Når noen dør, synes de fleste det er fint at venner er med i begravelsen selv om de ikke kjente den som er død. Spør om det er ok om du kommer.
  • Ikke vær redd for å rippe opp i følelser. Begynner vennen din å gråte er det ikke fordi du har sagt noe galt, men fordi han/hun er i sorg og følelsene er rett under overflaten. 
  • Husk at sorg varer lenge. Mange får mye oppmerksomhet med en gang, men sorgreaksjonene blir ofte sterkere etter hvert. Spør hvordan det går og ta kontakt hvis den som er i sorg isolerer seg.
  • Skap fritt rom for sorgen. Den som er i sorg trenger å ha det vanlig og gøy. Snakk med den som er i sorg om dette.
  • Er det flere venner som er i sorg, aksepter at de reagerer forskjellig og at det ikke nødvendigvis henger sammen med hvor godt de kjente den som er død/syk/skadd. Våre reaksjoner henger også sammen med hva vi har opplevd før og hvordan vi vanligvis reagerer. 
  • Begynner du å bli bekymret for vennen din som er i sorg fordi han/hun sliter med for eksempel skole, familie, skyld eller sterke reaksjoner, hjelp ham/henne til å ta det opp med helsesøster, sosiallærer, foreldre e.l. Det finnes hjelp, og det er lurt å få den før problemene blir fastlåst.
  • Ungdom som mister venner, undervurderer ofte foreldrenes mulighet til å forstå hvordan de har det. De fleste voksne har erfaringer med tap i livet. Det er viktig at ungdom aksepterer at voksne også sørger når venner dør.

Venner ønsker å hjelpe, men kan ha vanskelig for å forstå og akseptere sorgreaksjoner som energiløshet, sinne og oppmerksomhetskrevende atferd som en del av sorgen. Ungdom ønsker at venner og andre skal bry seg, men viser ofte selv usikkerhet og kan lett avvise andres tilnærminger. Dette gjør det lett å komme inn i uheldige spiraler der alle føler seg hjelpeløse.

Vær oppriktig, da kan du si hva du vil, men du må være forberedt på at reaksjonene kan komme i hytt og pine. Når du er alvorlig syk eller har mistet noen du er glad i, blir du lett sur. Det skal mye til å tilfredsstille, men det er mye bedre at du spør og bryr deg enn at du lar være.

Hvordan kan foreldre støtte ungdom i sorg?

  • Gi god informasjon om hva som har skjedd, kommer til å skje og hva dere forventer av ungdommen.
  • Forbered og støtt ungdommen ved sykebesøk og ved deltagelse i ritualer og lignende.
  • Gi informasjon om sorgreaksjoner og vis forståelse for ungdoms sorg.
  • Støtt opp under vennekontakt.
  • Er du i sorg selv, forklar hvordan du har det uten å kreve at ungdommen skal støtte deg.
  • Ta imot den hjelp og støtte andre tilbyr deg/familien.
  • Gi støtte og positiv bekreftelse til ungdommen.
  • Hold kontakt med andre foreldre hvis en vennegruppe er rammet av sorg.
  • Søk informasjon om sykdom/skade, rettigheter og muligheter uten å bli overbeskyttende.
  • Ha kontakt med noen som støtter deg/dere som foreldre.
  • Hold kontakt med skolen gjennom hele sorgprosessen.
  • Gi leksehjelp.
  • Hjelp ungdommen videre til sorggruppe eller annen hjelp hvis du/dere ser det er behov for det. Motiver og støtt. 

Hvordan kan skolen støtte ungdom i sorg

  • Skolen må være aktivt oppsøkende når ungdom rammes av alvorlig sykdom, ulykke, venner dør, eller foreldre eller søsken blir alvorlig syke eller dør. Samarbeid med eleven og hjemmet er helt nødvendig. Ta heller en telefon for mye enn én for lite, og tilby din hjelp.
  • Skolen bør ha egne beredskapsplaner som omfatter alle typer tap og ulykker. Planen skal være en mal for hva skolen skal tilby av støtte, og bør inneholde hva som kan gis av støtte;
    1) i sykdomstid,
    2) rundt et dødsfall eller ulykke og
    3) langsiktig i sorgen.
  • Skolen må ta stilling til hvordan medelever skal informeres og involveres der elever blir syke, skadde eller mister noen nære. Ofte kan det være naturlig å ta dette opp i klassen, vise medfølelse gjennom hilsener eller blomster fra klassen, gå på sykebesøk, hjemmebesøk eller delta i begravelse.
  • Skolen kan kontakte Kreftforeningen, Foreningen for trafikkskadde, sykehuspersonale osv., som kan komme på skolebesøk og ha undervisning for klassen om sykdom, funksjonshemminger og sorg.
  • Når en elev dør, er det naturlig for skolen å arrangere en minnestund. Bilde av eleven og pulten kan gjerne stå over lengre tid i klasserommet. Det bør være muligheter for å følge opp de elever som ønsker det etter minnesamværet, men også langsiktig i samarbeid med skolehelsetjenesten.
  • Lærere må være oppmerksomme på at problemer kan oppstå i perioder der en elev er syk selv eller noen nære er alvorlig syke, i tida etter et dødsfall eller i mange måneder, og hos noen i flere år, etter et tap eller en skade. Eleven kan ha faglige problemer jevnt over, eller problemene kan komme i perioder eller være knyttet til enkelte fag, mens andre fag går greit. Eleven har best nytte av å få litt hjelp når det trengs. Det sentrale er at skolen gir uttrykk for at eleven kan følges opp ved behov. Å bli møtt med forståelse virker lettende for ungdommen og gjør det enklere å prestere bedre. 
  • Skolen må sørge for at det er god informasjon om elevens situasjon mellom eleven/hjemmet og lærerne, som ivaretar elevens ønsker på en god måte.
  • Selv om skolen er en arena for læring og pensumkrav, finnes det alltid et pedagogisk handlingsrom. Den norske skolen har en opplæringslov som stadfester at alle elever har rett til opplæring tilpasset evner og forutsetninger. Skolen kan utvise skjønn ved fravær, evaluere med skjønn ved karaktergivning, utvide tidsfrister for innleveringer, eller justere mengden skolearbeid totalt eller i enkelte fag. I utlandet har noen skoler formulert et skriv til elever i krise, som følger deres avgangskarakterkort, der elevens karakterer blir forstått i forhold til faglig innsatsevne og total livssituasjon. Bruk pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste.
  • Hvis elevers prestasjoner faller dramatisk over lengre tid, eller atferden på skolen endres i stor grad, bør eleven oppfordres til å ta imot psykologisk hjelp. Det kan være tegn på at sorgen har låst seg fast.
  • Ved skade som gir varige og store endringer i læringsevnen, har eleven rett til en individuell læreplan. Den individuelle læreplanen skal både gi et faglig tilpasset undervisningsopplegg og skal sikre integrering med de andre elevene gjennom et inkluderende sosialt miljø.
  • Skolen bør fokusere både på elevens faglige og sosiale behov. Et godt sosialt nettverk med medelever og lærere som viser forståelse, er like viktig som å få visse tilpasninger i faglige krav.
  • Av annet personale på skolen, kan spesielt helsesøster og rådgiver være god støtte for ungdom. Der kan ungdom snakke med voksne som har kunnskap om sorg og som eventuelt kan henvise til andre støttetilbud.

Dersom hele livssituasjonen for en elev endrer seg gjennom sykdom, ulykke eller tap av noen nære, kan deres forutsetninger for å lære endres dramatisk. Denne situasjonen bør skolen ta hensyn til gjennom tilrettelegging som skaper en best mulig skolesituasjon og et godt læringsutbytte for eleven. Formålet med å støtte elever i sorg, ligger i muligheten til å kunne forebygge unødige og langsiktige problemer i skolesituasjonen.

Problemer i forhold til skolearbeid rammer enkelte mer enn andre, og det er heller ikke lett å forutse hvordan vanskene vil utvikle seg. Press fra lærere om å yte mer skaper bare ytterligere vansker. For noen ungdom er presset halve problemet. Hvorfor kan ikke eleven bare ta seg sammen? Er eleven lat og bruker sorgen som en unnskyldning for ikke å jobbe skikkelig når problemene varer lenge? Skolen må hjelpe til å finne en balanse mellom de vanskene ungdommen opplever med sorgen og de faglige kravene skolen setter. Ingen liker særbehandling, og elever vil derfor heller ikke utnytte støttetilbud utover det som er strengt tatt nødvendig. De fleste ungdommer i sorg ønsker å klare seg selv.

Hvordan kan ledere av fritidsaktiviteter og andre voksne støtte?

  • God informasjon tilpasset alder om det som har skjedd.
  • Inkluder alle som er berørt. 
  • Gi informasjon om og vis forståelse for ulike sorgreaksjoner. Venner kan reagere svært forskjellig avhengig av tidligere opplevelser og personlighet. Normaliserr dette.
  • Hjelp fra en annen voksen med erfaring fra sorg og sorgstøttearbeid kan være til god hjelp, ikke minst til å få bekreftet at det man gjør og de valgene man tar er riktige. Helsesøster, psykiatrisk sykepleier eller kommunenes kriseteam kan være til hjelp i slike situasjoner.
  • Gi ungdom tid til å stille spørsmål. Lytt til ungdommens historie.
  • Skap trygghet. La ungdommen få være sammen med trygge venner og voksne. Planlegg fra dag til dag, og skap forutsigbarhet for ungdommene.
  • Skap mulighet for minnemarkering når ungdom dør.
  • Hjelp ungdom til å uttrykke sine opplevelser og følelser gjennom samtaler, tegninger eller dagbokskriving.
  • Hjelp ungdom til kontakt med foreldrene til venn/venner som er skadd/død.
  • Forbered ungdommen til ritualer de skal være med på i forhold til dødsfall.
  • Gi barn og ungdom mulighet til å minnes den som er død (f.eks. spille med sørgebånd på kamper, markere på musikken med egen forestilling for den som er død e.l.).
  • Hold kontakt med ungdommene over lengre tid. Samle dem for eksempel igjen tre-fire måneder etter ulykken eller dødsfallet, og følg gjerne opp i ett år.
  • Gi venner som ikke har vært involvert, informasjon og forståelse for sorgreaksjoner så de kan være til støtte.
  • Vis forståelse for sorgprosessen som går i bølger og svinger mellom vanlige dager og tunge dager.
  • Det er lov å være glad selv om man sørger. Det er viktig at ungdomsgruppen får koplet av og ikke får dårlig samvittighet av å ha det hyggelig.
  • Ungdom som strever mer enn vanlig og over lengre tid bør få mer hjelp, for eksempel gjennom en sorggruppe, psykolog, eller pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste.

Litteratur

"Vær der for meg", Unni Ranheim, Tell forlag, 2002.

"Plutselig dødsfall. Hvordan kan du hjelpe?", Atle Dyregrov, 2002, gratis informasjonshefte, Landsforeningen til støtte ved krybbedød.

"Sorg", Bugge, Eriksen og Sandvik, Fagbokforlaget, 2003.

"Funksjonshemmet ungdom og livskvalitet", Lars Grue, AdNotam Gyldendal,1999.

"Rettigheter for barn og unge med funksjonshemminger", Statens råd for funkjsonshemmede (PB 8192 Dep. 0034 Oslo, tlf. 22 24 85 57), 2001.

"Barn og traumer", Atle Dyregrov, Fagbokforlaget 2002.

"Å… være der du er- samtale med kriserammede", Bent Falk, Fagbokforlaget, 1999.

"Se meg", Steinar Ekvik, Verbum, 1998.

"Det er lov å gråte : Når barn opplever motgang og sorg", tekster i utvalg ved Torild Moen (red.), IKO forlag, 2002 (passer for barn og ungdom fra 9-15 år).

"Sorg finns", Gøran Gyllenswärd,

Film

"Leve blant løver", Sigve Endresen (regissør), 1998, dokumentarfilm som handler om det å rammes av en livstruende sykdom.

 

Teksten er hentet fra informasjonsheftet «Ungdom og sorg» som er utgitt av Landsforeningen uventet barnedød i samarbeid med Foreningen «Vi som har et barn for lite», Kreftforeningen, Landsforeningen for trafikkskadde og LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Hele heftet kan lastes ned her: Ungdom og sorg

Utgitt med støtte fra ExtraStiftelsen i 2004, revidert 2. opplag 2006

Wenche Foss Ærespris

Foreningen ”Vi som har et barn for lite” ble tildelt Wenche Foss Ærespris  

Wenche Foss Ærespris blir hvert år delt ut til en organisasjon og til en kulturpersonlighet. I 2012 ble Foreningen ”Vi som har et barn for lite” og skuespiller Else Kåss Furuseth vinnerne, og fikk 50.000 kroner hver.

Det er ukebladet Se & Hør som står bak prisen, og sammen med fire andre verdige kandidater var foreningen nominert.

Tildelingen fant sted på Hotel Continental i Oslo, og det var et stort presseoppbud og mye oppmerksomhet som ble oss til del. Styreleder Mona Degrell og generalsekretær Anne Giertsen tok i mot prisen på vegne av foreningen.

Web_2

Foreningen ”Vi som har et barn for lite”
Postboks 186
1319 Bekkestua 

Telefon 974 12 026

www.etbarnforlite.no 
foreningen@etbarnforlite.no

Org.nr. 980624404 - Kontonr. 0531 09 98542 
Facebook - Twitter Copyright © 2015

UA-76098523-1