Menn og sorg
Når en far mister sin sønn
En fars historie – om å miste et lite barn.
Brosjyren er ment til foreldre som har mistet sitt barn ved livets begynnelse. Den er også nyttig for helsepersonell og alle andre som kommer i kontakt med de rammede. Brosjyren er like aktuell for kvinner som for menn da den vil gi kvinner innblikk i en manns tanker, og øke forståelsen av at vi er forskjellige.
Dette er historien om Elias, om hans korte liv – og død. Mange historier om å miste barn er skrevet, de fleste ført i pennen av en mor. Denne sterke historien om Elias sitt korte liv– og død er sett fra en fars perspektiv.
Vi får være med på hele prosessen fra graviditet, fødsel og død til begravelse og sorggruppe og får et unikt innblikk i en fars opplevelser om å miste barnet sitt.
Utdrag fra brosjyren:
En tapper liten kar
Vi gikk tilbake til intensivavdelingen til Elias. Han lå der, med øynene igjen, mens brystkassen hevet og senket seg i takt med pustemaskinen. Han var svak, det så vi. Men det var altså verre enn som så. Det stod ikke til liv. Nå lå han her, uten livskraft, med en plaget mine, Han hadde holdt ut hele svangerskapet, vært med på alt, alle sangene vi hadde sunget, han hadde sparket tilbake, han hadde gitt alt. Men nå var han tom for krefter. Han hadde vært tapper, og jeg kjente jeg var stolt av han- kjente at han var tøff og sterk, og tenkte at han var den beste sønnen en far kunne ha. Han var varm, og lukten av han var til å kjenne igjen fra Sarah, det var vår lukt, det var vår familie. Men han skulle aldri få oppleve hverken henne eller Nikolai, aldri få leke med dem, springe rundt og herje, le og kose seg.
Isteden hadde livet bestemt at han skulle dø, og aldri få prøve seg på livet, bortsett fra de timene han fikk her på Rikshospitalet. Livet hans hadde vært i Ruth sin mage, turene, snakket, lyset, musikken, sangen, leken, bevegelsene fra Ruth, min stemme, ungene som snakket og hylte. Det ville bli et veldig kort liv.
Enhver sønn fortjener en far som gråter for han
Det var bare ti minutters spasertur fra der vi bodde til gravlunden. En kveld etter at ungene var lagt tok jeg på meg jakken, la lys og fyrstikker i lommen og gikk mot graven. Det var en mørk høstkveld med lett yr i luften og litt vind i trærne. Jeg stod der litt, og tenkte på om han var her, og om han kunne høre meg hvis jeg snakket? Jeg smilte litt av meg selv, selvsagt kunne han ikke det. Men på den annen side, kunne jeg være sikker? Hva hvis han kunne? Jeg begynte å snakke til han. Jeg fortalte først litt om hvordan vi hadde det hjemme, om Nikolai og Sarah, og at jeg skulle hilse så mye fra dem. Så fortalte jeg hvor glad jeg var i han, og hvor stolt jeg hadde vært av han, og hvor leie vi var for at han ikke lengre var med oss. Det tok ikke mange sekundene før tårene strømmet. Enhver sønn fortjener en far som gråter for han, tenkte jeg. Jeg bøyde meg mot bakken, støttet den ene armen mot den runde steinen hans og begynte å hulke høylytt. Jeg tenkte på bulene fra magen da jeg lekte med han, kyssene mine på magen til Ruth. Hvor livsglad han virket der inne. Hvordan sparkene ble svakere da det nærmet seg termin. Jeg så for meg fødselen, hvordan han kom ut med et lite skrik, så sårt og kort, og øyne som så ut i rommet i ett sekund før de lukket seg for så aldri å bli åpnet igjen. Jeg så for meg hvordan ha lå der, i krybben sin, liten og spe, med alle ledningene. Rykkene i kroppen hans, det plagede uttrykket, de lukkede øynene og lungene som strevde med å puste. Den varme huden og den gode lukten som jeg kjente igjen fra Sarah da hun var nyfødt. Jeg så for meg de store hikstene hans etter luft den timen han døde, og hvordan vi sang de samme sangene som vi hadde sunget da han var i magen, for å prøve å gjøre øyeblikket trygt og godt for ham. Den eneste timen han levde uten slanger tilkoblet, den eneste nakne timen hans. Den eneste timen vi hadde med han, som bare var vår og hans. Den eneste timen vi var sammen. Hvor ufattelig trist det var for han. Jeg så for meg hvordan vi kysset han, helt til det ikke var mer pust igjen i den vesle kroppen og han til slutt lå helt rolig inntil Ruth, badet i tårene våre. Hvordan livet forlot han og døden tok over kroppen. Jeg følte på det enorme sviket det var, av en far mot en sønn, det og ikke kunne hjelpe. Å ikke kunne gjøre noe, jeg som skulle være tryggheten hans. Jeg som alltid skulle ordne opp, beskytte han, sørge for at han forble i live, helt til jeg selv døde. Hvordan jeg totalt hadde sviktet. Jeg hadde ikke engang greid å gråte skikkelig for han mens han var i live. Hadde bare vært overdrevent optimistisk, fokusert på oppgavene, på å trøste Ruth og på å tenke fremover. Jeg hadde vært for lite med han, snakket for lite med han og sagt for lite hvor glad jeg var i han. Jeg hadde grått for lite, sunget for lite, gjort alt for lite for ham!
Våt av regn og tårer gikk jeg tilbake, helt utslitt. Det var som jeg følte en ny nærhet til meg selv, som om jeg hadde rensket litt opp i sorg kanalene mine, i følelsene mine. Det var noe med meg, et forsvar jeg hadde, som beskyttet meg mot det triste mens det stod på, som jeg bestemte meg for å ta vekk. Elias hadde gjort meg klar over dette, og endelig hadde han brutt gjennom forsvaret mitt, liggende kald og død i en liten kiste, under en stein, mens jeg stod over han og snakket til han. Det var nærhet i det, han hadde truffet meg. De neste gangene jeg kom til graven, visste jeg at jeg ville gråte, og gjorde ingen forsøk på å holde meg kontrollert eller fattet. På graven skulle jeg gråte, det var befriende på en måte. Det hjalp også på sorgen, den ble mer håndgripelig, konkret. Humøret mitt ble bedre når jeg var med ungene og med Ruth. Jeg så på dem, hvor levende de var, hvor glade de sprang rundt, uberørt av familiens tragedie. Jeg så Ruth, hvor sterk hun hadde vært, som hadde hatt som sin verste angst å miste et barn da jeg traff henne, og som utrolig nok hadde opplevd at det ble virkelig. Hun hadde holdt sønnen sin, han hadde dødd på hennes bryst, hun hadde grått og vært der for han. Hvor glad jeg var i henne for det, for at han hadde hatt en mor som elsket han over alt på jord, at han hadde vært elsket og alltid kom til å være det.
Sorggruppe
En gang den høsten var jeg med Ruth til en samling for dem som hadde mistet en av sine nære. Vi ble sittende litt tilfeldig sammen med noen unge menn rundt et bord og høre på en prest som sa noe om sorg, og at den er som en sekk som en alltid bærer med seg, men at den kan lastes smart, med det tyngste nederst og inntil ryggen, så den blir bedre å bære. Etterpå fi kk vi kake og kaffe, og så skulle vi snakke med de rundt bordet om sorgen vår. Det føltes rart, men jeg bestemte meg for å hoppe i det. «Hvem er det så du har mistet?» spurte jeg den ene. Jo, det var hans mor, hun hadde vært syk av kreft lenge. Den andre mannen hadde mistet broren sin. De fortalte litt, og vi lyttet. «Og dere da?» spurte han meg? «Jo, vi mistet en sønn i sommer, som bare levde i 36 timer». «Å ja, hm, så trist.» svarte han, og tok en slurk av kaffen. «Ja, det var trist» sa jeg. Det ble litt taust mellom oss, og jeg husker jeg tenkte at det føltes helt greit egentlig, å bare sitte her litt tause sammen.
Heftet kan også bestilles, send epost til [email protected] Heftet er gratis, men porto kan bli belastes ved bestilling av flere eksemplarer. All tekst er hentet fra Foreningen «Vi som har et barn for lite», heftet «Når en far mister sin sønn – En fars historie om å miste et lite barn». Heftet er utgitt i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen
Tekst: Heine Vihovde Vestvik. Illustrasjoner: Heine Vidhovde Vestvik og Colourbox.
Kilde må oppgis ved bruk av materiellet.