Å miste et barn

Jeg mistet deg aldri,
tapte deg bare av synet
for en stund.

Den dagen du forsvant,
den dagen døde sola.
og alt ble så mørkt og kaldt og stille,
det ble tungt å leve uten deg.

Så fant jeg deg igjen
i dypet av hjertet mitt fant jeg deg.
Som en stille sang av minner tonet du fram igjen
Du min sønn, og din følgesvenn sola

Min sønn, min sorg, mitt tap…

Noen dager forsvinner sola igjen,
disse dagene lytter jeg nøye
etter tonene fra hjertet.
Jeg lytter etter deg min sønn,
og jeg finner alltid igjen denne stille sangen av minner.

Jeg mistet deg aldri, tapte deg bare av synet noen ganger.
Men jeg finner deg alltid igjen
I mitt hjerte lever du evig til vi møtes igjen

Min sønn, min glede mitt håp

I kjærlighet fra mamma til Maarten (f.170295-d.020402)

Kappløp

en liten gutt
lagt i armene mine,
pakket inn i et lyseblått teppe
av profesjonelle, men varsomme hender

som et desperat forsøk på å jage bort
den uunngåelige kulden
som siger innover deg,
nå som du ikke lenger får varmen fra min kropp

det ubeskrivelige øyeblikket
da øynene mine møter ansiktet ditt
memorerer ansiktstrekk
– din fars sønn, uten tvil

fingrene mine følger dine,
fra den lubne hånden og helt ut
til de bittesmå, perfekt formede
fingerneglene
som ennå ser lyserøde og levende ut

i dette stille rommet
er det bare oss tre, du – og vi som skapte deg,
mens klikkene fra fotoapparatet
desperat forsøker fange tiden,
som forsvinner minutt for minutt
– for aldri å vende tilbake

aldri mer
skal jeg klappe kinnet ditt
stryke deg over håret
eller la fingrene mine røre dine
aldri mer
vil jeg kunne speile
min kjære i ansiktet ditt

for mens minuttene blir til timer
og timene til døgn
ser vi hvordan døden henter deg
sakte, men sikkert
bit for bit – og til slutt er vi bare to

Bente Austbø

Vi er sju

Ei lita jente møtte eg
ein gong på framand stad.
Ho kom mot meg med lette steg,
og smilte, trygg og glad.

>Ho var vel ein sju – åtte år,
var fattig kledd, men sunn
og vakker, med sitt mjuke hår
og kjaken frisk og rund.

>”Kor mange sysken har vel du?”
sa eg. Straks fekk eg svar :
“Kor mange sysken? Vi er sju.
Sju born har mor og far.”

>”Kvar er dei andre?” sa eg så
og atter svara ho:
“To er i byen, langt herfrå,
og ut til sjøs drog to.

>”To ligg på kyrkjegarden her,
ei syster og ein bror.
Og i et hus tett innmed der,
bur eg med far og mor.”

>Eg drygde litt, så spurde eg:
“Og enda seier du
at de er sju?” – ho såg på meg,
ho sa : “Ja, vi er sju.”

>”Men kjære barn, du veit da visst :
Om fire heim att kjem,
er to av dykk for evig mist,
no er de bare fem!”

>”På gravene veks blom og gras”,
sa veslejenta fort,
“eg ser dei frå vårt kjøkenglas
og tidt eg spring dit bort.

>Der er eg alltid trygg og sæl,
eg set meg der og syr,
eg syng for dei, og tidt fortel
eg dei et eventyr.

>Og mang ein kveld når sol går ned
og det er vakkert ver,
da tek eg mjølk og niste med,
så et eg kveldsmat der.

>Først døde Anna, syster mi.
Ho sjukna inn så brått.
Ho låg og leid ei lita tid,
men så fekk ho det godt.

>Da snøen kom og la seg til,
så eg fekk ut på ski,
vart Veslebror og kvit og still
og gjekk til syster mi.”

>”Men vesle jente, desse to
er døde, skjøner du!
Kor mange sysken har du no?”
Ho svara : “Vi er sju.”

>”Men dei er døde, barnet mitt!
I himlen får dei bu!”
– Den vesle jenta stod på sitt,
ho svara, like fast og blidt :
“Ja, visst. Og vi er sju.”

William Wordsworth

En engel

Ser du sneen som daler ned
Ser du regnet som vasker marken
Ser du sola som speiles i vannet
Ser du regnbuen så vakker på himmelen
Ser du skyene som seiler stilt forbi
Du vet vel at det er meg

Jeg er vinden som stryker ditt kinn
Jeg er den myke sanden under dine føtter
Jeg er hos deg om natten i dine drømmer
Jeg passer på deg her fra min lille sky
Ikke gråt, vær ikke redd
Jeg er din egen lille engel

Kristoffers mamma

En engel

Ser du sneen som daler ned
Ser du regnet som vasker marken
Ser du sola som speiles i vannet
Ser du regnbuen så vakker på himmelen
Ser du skyene som seiler stilt forbi
Du vet vel at det er meg

Jeg er vinden som stryker ditt kinn
Jeg er den myke sanden under dine føtter
Jeg er hos deg om natten i dine drømmer
Jeg passer på deg her fra min lille sky
Ikke gråt, vær ikke redd
Jeg er din egen lille engel

Kristoffers mamma

De siste tanker

Mamma hva skjer?
Jeg har vondt i hele kroppen
Følelsene visner, og tanker flyr av sted
Pappa, er det der du er?

Jeg kan ikke noe for det,
Jeg tror tiden er nær
Jeg kjemper for livet
Hva er meningen med det her?

Jeg hadde det så godt i magen til mor
Hva var det som skjedde
Er det liv i deg mor?

Jeg kan skimte to vesener
Er det mor og far mon tro
Jeg ønsker av hele hjertet,
At dere er far og mor

Jeg vil ikke dra fra dere
Dere er de beste på jord
Men englene kaller,
meg bort fra denne jord

Nå er tiden inne
Jeg tror friheten er nær
Smertene er over
Men i tankene deres jeg er

Tiden ble for knapp
Men sannheten er
At tiden leger alle sår
Når gutten deres er nær

Så ikke glem meg mamma
Ikke glem meg pappa
Jeg vil alltid våkte over dere
Hvor enn dere er

Knut Arnestad 29.05.01

Livet er skjørt

Et barn vi ventet,
en engel vi fikk.
Livet er skjørt,
ta det ikke for gitt.

Cecilie Nogva

Et lite frø

Et lite frø vi sådde,
av kjærlighet skulle det gro.
En spire begynte å vokse,
snart kjente vi det og.

Den aller største lykke,
som kvinne er å få,
gå med vorden mage,
som far kan føle på.

Alt var fryd og gammen,
til verden raste sammen,
den dagen vi fikk vite,
at “frøet” vårt – en pike,
ikke skulle bli født –
for så å få leve livet…

Det livlige barnet,
som vekket mor fra søvnen,
fikk glede oss i tjue uker,
som i den gode drømmen.

Vår bitte lille pike,
hadde så alt for lite
“håndbagasje” for ferden,
til denne vår store verden.

Nå har vi bare minner,
og smerter fra et savn,
om ei bitte lita jente,
som knapt nok fikk et navn.

To brødre savner søstera si,
det hadde vært så trivelig,
med ei lita baby-pi!

Tiden leger alle sår,
men om det så går hundre år,
vil Viktoria alltid være,
barnet vi har for lite…

Sov søtt min lille skatt.

~ Mamma Katharina

Midt i mørke natt

Midt i mørke natt

Lyser en stjerne.

Den minner om vår største skatt.

En som tok farvel med oss

som ikke orket leve

i en kald og ukjent verden.

Et barn som etterlot segså dypt et savn

at noen knapt kan forstå.

Ukjent

Rosen

Som en rose er du –
liten og vár
Nå er du der,
oppe hos Far

Blesha Torp

Lille Sara

Noen stjerner våker i natten
et sekund sover Sara søtt,
så trekker hun et åndedrag, det siste
og en ny, liten stjerne er født

Mørket hadde fått overtaket
respiratoren mistet sin makt
mor og far måtte se det i øynene
det gikk som legen hadde sagt

Etter fire ukers evig kamp,
på en natt så fin og klar
koblet de fra respiratoren
de var modige mor og far

De tok henne mellom seg, i sengen
klemte hardt for siste gang
slik lå de der hele natten
til hun sovnet i morens fang

En ny stjerne våker i natten
over foreldre som ennå sover
nå hviler de ut etter kampen
et kort, lite liv er over…

Henriette Rynning Seip

Det ufattelige tapet

Det er natt
Jeg ligger våken
Tankene stenger
søvnen ute
kjemper om plassen
for å komme opp
til overflaten
En film fra
et tidligere liv
spilles av
Forskjellige episoder vises
detaljert og klart
Alle tanker og ord
følelser og stemninger
blir nøyaktig gjengitt
Smerten og vissheten
kommer hånd i hånd
Tårene renner
Jeg gråter og gråter
hulker ut min sorg over
det som var
det som er
og det som skulle
ha vært

Spurv

Merkedager

Hver månedsdag i ditt liv
ble av omtenksomme søstrehender
markert med et flagg ved senga di –

Over nok en kneik
Et skritt nærmere det virkelige livet –
Forhåpentligvis

Det ble bare fire flagg

Nå markeres årsdagene dine
med et lys ved graven din
av våre omtenksomme hender

Over nok en kneik

Forhåpentligvis…

Ukjent

Det er berre slik verda er

I kveld har me tent lys for deg.
Me mista deg så altfor brått.
Kan hende du no kan sjå vegen
til staden der allting er godt.

Me gleda oss sterkt til den dagen
då me skulle få oss eit barn,
men skjebna, ho ville det annleis,
og snørte saman sitt garn.

Den smerta som no herjar i oss
er noko me må leva med.
Og dagane verkar så lange,
me skulle jo ha vore tre.

Me fekk aldri sjå deg i live,
du barn av kjærleiken vår.
Den sorga og smerta me kjende
skal følgja oss i alle år.

På grava di ligg det ei rose
som viser korleis livet er.
Det fins nokre torner som stikk oss,
det er berre slik verda er.

Ukjent

Tvillingengler

Det ble ikke ti små fingre,
Det ble ikke ti små tær.
Det ble tjue små tær!
Og tjue små fingre!

To herlige små troll.
To herlige små kropper…
To herlige små år,
Var alt vi fikk ha gleden vår…

To skjønne små engler,
Sover hos Gud, vår far.
Han som alltid passer på oss,
Han som barna våre liv gav…

Og tok…..

Men vi vet,
Du Herre,
Passer godt på våre små.
Og at vi snart skal få se dem igjen,
Skal vi prøve å forstå…

Karianne Walvick Dahl

Til minne om en sønn

Jeg låner dere to en stund
et barn jeg har, sa Gud.
Hold av ham mens han er på jord,
og gråt når han får bud –
om reise hit til meg igjen.
Det kan gå tyve år,
seks eller syv, men til det skjer,
la ham få gode kår!
Han bringer smil og glede med,
og blir hans opphold kort,
så lever minnene som sol,
og puster sorgen bort.

Han kan ikke få bli for godt,
på jord kan ingen bli,
men han har litt å lære der –
før turen er forbi.
Jeg så rundt hele jorden
efter en lærer god.
Og fremst blant kvinner og blant menn,
der så jeg dere to.
Vil dere gi all kjærlighet
til denne lille venn
og ikke hate meg når jeg
skal ta ham hjem igjen?

Jeg syns jeg hørte dem si:
“Skje din vilje, Herre kjær!
Vi gleder oss til barnet ditt
om sorgen enn blir svær.
Vi gir ham ly og kjærlighet
den tid du, Herre, vil.
Og takker deg for lykken vår,
så lenge vi er til.
Og kaller englene på ham
før noen tenkte så,
skal vi stå rak i sorgens stund
å prøve og forstå.”

Ukjent engelsk forfatter gjendiktet av Eilif Straume

Til Julian – 1

Det er soloppgang
tidlig dis
morgen
og jeg husker
minnes
gråter stille
da du forlot

Føler ikke dine skritt
bevegelse
ikke mer glød
ditt ansikt
du er varme
tidlig dis
soloppgang

Til Julian – 2

Aldri en tid
for trøstende armer
for naken nærhet
for vennskap

Aldri en tid
for samvær
for varme ord i snøstormen
for kjærlighet

Aldri en tid
for markjordbær
for vårens første fioler
for solskinn

Aldri en tid
for gleden i hverandre
for felles varme

Aldri en tid
for oss

Lillian Jonasse

Hjertets røst

Du kom inn i denne verden
gjennom min smerte
Du erobret min skjønneste skatt
“Hele mitt hjerte”

Måneder av lengsel,
gjennomgikk jeg for deg
Dager da jeg kjente
du vokste inni meg.

Som noen gav meg en gave
Jeg hadde ventet uendelig lenge på
som noen gav meg en stjerne og sa:
Denne skal du få.

En kort stund var du min.
Du var så liten, men så fin
Nå og for evig og alltid
er jeg din.

Mamma Camilla

Tiden går

Timer og dager går,
men det virker som tiden står.
Tankene vandrer –
det lir imot vår,
snart skal vi se
at livet består.

Det som visnet i fjor
skal vokse i vår –
en sannhet jeg ikke forstår.

Min lille rose
får ikke møte,
en eneste vår.
Høsten tok fra oss,
men minner består.
Timer og dager går,
det virker som tiden står.

Karoline

Kjære mamma

Jeg er bare en liten baby
og jeg ble ikke lenge her
Jeg dro til Jesus isteden
nå venter jeg på deg her.

Jeg ser at du er trist
at du lengter etter meg
sørger over din lille baby
som måtte reise fra deg.

Men gråt ikke mer nå, mamma
for jeg har det bare bra
her er jeg sunn og frisk
og leker med andre små.

Vi er mange små engler her oppe
Og vi har alle en mor og far
som vi passer på
Tenk, vi titter ned på dere
akkurat nå….

Sara

Hvem var du?

Hvem var du som hikka, sprella og levde i min
mage?

Hvem var du som ble født tre uker før tiden, og fylte meg med livsglede, kjærlighet og
bekymring?

Hvem var du som døde kun et år gammel og la mitt liv i ruiner?

Hvem var du som forlot livet så tidlig, men
likevel forandret alt? Du lever i mitt hjerte, du fyller meg med minner, sorg og glede.

Ja, hvem var du som ga meg så mye og forlot meg så brått?

(Til minne om Aino Karoline.)

Linda Pettersen

Sorg

Jeg sitter her så fattig og piller ved en skjorte
en bitte liten skjorte, men barnet er borte
Den ligger her så lekker, så ubrukt og fin,
men den skal aldri varme den lille gutten min.

Så mange lune småplagg av bløteste ull
lå ferdige og ventet, kommodeskuffen full,
og åpner jeg den stiger det liksom et sus,
av gylne fremtidsdrømmer, som alle falt i grus.

Jeg sitter stiv og stille og ser på babytøyet,
og jeg er hård i hjertet, og jeg er tørr i øyet.
Og utenfor står våren, så sterk og løfterik,
det føles som den håner mitt lille barnelik.

Da faller det en stripe av sol på hodet mitt,
en liten meise kvidrer et søtt kvivitt, kvivitt,
det lyder som en hilsen, en kjærlig liten trøst,
fra veslen som gikk fra meg, i fuglens spede røst.

Da gråt jeg varme tårer, de falt som stille regn,
for en ting var jeg viss på, at dette var et tegn
som solstripen og fuglen i sorgen ville gi,
“snu ansiktet mot livet” var det de prøvde si.

Fra: Raknes, Gjerten: Hjemme hos oss, Tanum, 1945

En liten spire

En spire i min kropp, du våkner stille opp
Og rører litt på deg, du gleder hele meg.

Ukene de går, og Jul, det snart vi får
Men vente må vi lell, dette året, er på hell.

Så er tiden nære, du vil ut til dine kjære
Men steget ut i det fri, ble for vanskelig og stri.

Far og Mor og Søster, sitter der igjen og trøster
Alle og seg selv, det ble for tungt i kveld.

Et minne du har gitt, om en gutt vi ikke fikk
Du kom og vendte om, og gjorde dagen vår så tom.

En dag vi atter møtes, vår vei går samme sted
Da skal vi aldri skilles, men sammen finne fred.

Ukjent

La meg ta farvel

Kjære Gud – Jeg ber på mine knær
– gi meg jenta mi tilbake
Bare en liten stund
Kanskje noen minutter bare
Det er så urettferdig,
Hun fikk jo aldri hilse på meg
Hun vet ikke at jeg var der hos henne, hun ville ikke våkne
Skulle jo ønske henne velkommen til verden
Hun fikk aldri kjenne kjærligheten og varmen fra mamma’n sin
Ikke et sekund engang
Jeg fikk ikke kjenne den varme kroppen hennes inntil min.
La meg få henne tilbake
Bare et lite minutt
Vil jo bare få kjenne livet hennes
Vil se øynene hennes
Jeg fikk ikke se hvordan de så ut åpne
Bare når hun sov
Fikk ikke møte blikket til den nydelige lille jenta mi
Ikke en eneste gang
Vil kjenne de bittesmå fingrene hennes gripe om mine
Vil høre henne gråte
– så jeg kan trøste henne og holde henne inntil meg.
Kan du ikke forstå det?
Jeg lover – jeg skal ikke bruke lang tid.
Du kan hente den lille engelen din tilbake
Bare jeg får snakke med henne en liten stund.
Skal bare være sammen med henne
Hun vet jo ikke at jeg er her
Hun vet ikke hvem jeg er
At jeg savner henne
At jeg aldri har elsket noen som jeg elsker henne
Må bare fortelle henne det
Hviske i det lille øret hennes
at jeg alltid vil være mamma’n hennes
og tenke på henne hver dag
Selv om hun må bo hos deg
Hvorfor lot du henne ikke hilse på meg først?
Jeg forstår at du ville ha henne
At du synes hun er perfekt
At du synes hun er nydelig
At hun ble skapt for å være en av dine små
Vet at du tar vare på henne for meg
At du alltid vil elske henne du også
Men hvorfor kunne du ikke bare ha ventet en liten stund?
Bare et lite minutt kanskje.
Det verker i hele meg, alltid, natt og dag.
Det er savnet etter henne som ikke kan forsvinne
Vil jo ha jenta mi her hos meg!
Vær så snill – gi meg et ørlite sekund med henne
Jeg lover, jeg skal bare holde henne litt, kysse henne på pannen
– kjenne hjertet som slår.
Se øynene hennes tindre mot meg
– Se at hun elsker meg også.
Kanskje jeg feller noen stille tårer sammen med henne
Det skal ikke ta lang tid.
Vil jo så inderlig gjerne si farvel….
Jeg får ikke fred, du kan ikke vite hvor vondt det er.
Så la meg låne henne litt…
Bare noen sekunder er bedre enn ingenting.

Bjørg Elin Johansen

Nei, flykt ikke

Nei, flykt ikke fra meg
med ansiktet vendt bort
jeg har hverken pest eller
spedalskhet
min eneste defekt
er et stort, åpent dyp inne i
meg

Snakk heller om været
om høsten
eller noe annet likegyldig
som jeg selv igjen skal lære å
gi betydning
eller hils på meg på en litt annerledes,
litt mer inderlig
måte enn ellers

men aller helst
ta ondet ved roten
kall tingene ved deres rette
navn
hold rundt meg og si:
-“Jeg forstår
at du sørger og har det vondt
nå når gutten din er død.”

~ ukjent

Sang til Linda

(Melodi: Vi har ei tulle)

Vi har ei tulle med øyne små
og de er lukket – du sover nå.
Du kom til verden
men med på ferden,
kom smerten og.

Du fikk ei leve på denne jord
Det er så ondt, og vi mangler ord.
Du var så ventet
og etterlengtet
av far og mor.

To stolte brødre, det har du fått
Nå er de lei seg, nå har de grått.
Nei – vi her hjemme,
vil aldri glemme deg
barnet vårt!

(Innsendt av: Ragnhild Altø)

Min kjære sønn – til minne

Du kom til meg som en stille vind,
en vårvarm bris i mitt indre.
Livet mitt startet i samme sekund
som de la deg inn til mitt hjerte.
Du ble mitt alt – min sønn – min venn,
så rolig – tålmodig – uendelig nær.

En stille hvisken i livet mitt,
som alltid var nær selv når avstander skilte.
En hvisken som brått tok slutt.
Tiden begynte og sluttet med deg.
Før deg var ingenting – etter deg stillhet
total i iskaldt mørke.

Drømmer og framtid – håp og tro
ble knust i et grenseløst evig sekund.
Du ga så mye til alle omkring deg,
nå står vi tilbake ufattelig tom.
Spørsmål som gnager og sjela som blør.
Hvorfor ble livet ditt kun atten år?

Hvem er det som styrer og trekker i tråder?
Hvem er vi, og hvor skal vi hen?
Så mange spørsmål og uløste gåter,
vi roper på svar, men kun stillheten råder.
Hvor finnes mening, rettferd og lys?
Finnes det svar? Vil vi noen gang se det?

Om det finnes en plan for hva vi er,
for livet – for hvor vi går,
for troen og håpet og drømmer om framtid.
Om du var en del av en evighet –
Da bærer ditt hjerte et kjærlighetsbud
et sted på den andre siden!

Erna N. Marcussen

Erkjennelse

Livet går videre
møter hverdagen igjen
sosialt og som fagperson
Fungerer i mitt gamle jeg
men ingenting er som før

Landskapet har skiftet årstid
og personer i det ham
Plutselig ser jeg Deres sorg;
Deres livskriser
og skjønner hvor mye
jeg ikke skjønte

Skjønner også
at jeg ikke kan forvente
at andre skal skjønne
Min sorg –
med mindre jeg lar dem

Ukjent

Til min lille pike

(Til minne om Anine Renee som døde i krybbedød 19. desember 1993)

Du sov så søtt i sengen
min bitte lille skatt
det var noe rart i luften
den stille desember natt

du våknet slik du pleide
med ditt smil om din munn
men mamma var så sliten
og sovnet om en stund

det var det siste smilet ditt
du viste mamma da
når mamma har det trist og leit
gjør smilet ditt meg glad

i seks uker fikk du leve
ja det var livet ditt
fylt med rikdom og med glede
i pappas hjerte og i mitt

Du skal vite min lille pike
den gleden som du ga
den blir gjemt inn i hjerte
den skal ingen fra oss ta.

Elin Bingen

Dikt om et barn for lite

du vokste og grodde du lille venn
jeg gledet meg så til
å kjenne den lykken igjen.

Magen ble stor
og du ble så god. I timer jeg lå
og kjente på, de gode spark du meg ga,
å gud, jeg ble
så glad.

Tiden nærmet seg
og alt var klart.
Du skulle få det så godt
du lille pjokk.

Men det ble ikke som vi ønsket oss,
du fikk ikke leve .
Vi ble forlatt.

Det er så vondt å vite det,
att dagens lys du aldri fikk se.
Smerten river og sliter i meg
fordi vi ikke fikk beholde deg
du kjære lille skatt.

Mamma

Dikt om et barn for lite

du vokste og grodde du lille venn
jeg gledet meg så til
å kjenne den lykken igjen.

Magen ble stor
og du ble så god. I timer jeg lå
og kjente på, de gode spark du meg ga,
å gud, jeg ble
så glad.

Tiden nærmet seg
og alt var klart.
Du skulle få det så godt
du lille pjokk.

Men det ble ikke som vi ønsket oss,
du fikk ikke leve .
Vi ble forlatt.

Det er så vondt å vite det,
att dagens lys du aldri fikk se.
Smerten river og sliter i meg
fordi vi ikke fikk beholde deg
du kjære lille skatt.

Mamma

Death of an innocent

I went to a party mom,
remembering what you said
You told me not to drink mom,
so I drank soda instead
I really felt proud inside mom,
the way you said I would
I didn’t drink and drive mom,
even though the others said I should

I know I did the right thing mom,
I know you were always right
Now the party is finally ending mom,
and everyone is driving out of sight
As I got into my car mom,
I knew I’d get home in one piece
Because of the way you raised me mom,
so responsible and sweet

I started to drive away mom,
but as I pulled out into the road
the other car didn’t see me mom,
and hit me like a load
As I lay there on the pavement mom,
I hear the policeman say,
the other guy is drunk mom,
and I’m the one who will pay.

I’m lying here dying mom,
I wish you’d get here soon
How could this happen to me mom,
my life just burst like a balloon?
There is blood all around me mom,
and most of it is mine
I hear the medic say mom,
I will die in a very short time

I just wanted to tell you mom,
I swear I didn’t drink
It was the others mom,
the others that didn’t think
He probably was at the same party as I,
the differense is,
he drank and I will die

Why do people drink mom,
when it can ruin a whole life
I’m feeling sharp pains now mom,
pains just like a knife
The guy who hit me is walking mom,
and I don’t think it’s fair
I’m lying here dying mom,
and all he does is stare

Tell my brother not to cry mom,
tell daddy to be brave
And when I go to heaven mom,
put “Daddy’s girl” on my grave
Someone should have told him mom,
not to drink and drive
If they only had told him mom,
I would still be alive

My breath is getting shorter mom,
I’m becoming very scared
Please don’t cry for me mom,
when I needed you,
you were always there
I have one last question mom,
before I say goodbye
I didn’t drink and drive mom,
so why am I the one to die?

Ukjent forfatter
(innsendt av Anita Ludvigsen)

The death of a child

Sorry I didn’t get to stay
To laugh and run and play
To be there by your side
I’m sorry I had to die

God sent me down to be with you
To make your loving heart anew
To help you look up and see
both God and little me

Mommy, I wish I could stay
just like I heard you pray
But all the angels did cry
when they told little me to say goodbye

God didn’t take me ’cause he’s mad
He didn’t take me to make you sad
But to give us both a chance to be
a love so precious…don’t you see?

Up here no trouble do I see
And the pretty angels sing to me
The streets of gold is where I play
You’ll come here too, mommy, someday

Until the day you join me here
I’ll love you, mommy dear
Each breeze you feel and see
brings a kiss and love from me

Ukjent forfatter (innsendt av Blesha Torp)

Første skoledagen

Langs fortauene går de. Spente. Forventningsfulle.
Ransel som knirker nytt mot spede skuldre.
Nye klær. Skoleklær. Skolesko.
Ei og anna nytann smiler frydefullt
mot de som går ved siden av.

Stolte foreldre. Forventningsfulle de også.
En ny epoke skal starte.
Blir det glede? Blir det skuffelse?
Blir det mange vonde dager?

De går der. Smiler og nikker forsiktig til hverandre.
De ser det ikke.
Ingen av dem ser at det gaper et stort hull imellom dem.

Der skulle vi gått.
Der skulle vi ha gledet og grudd oss.
Hand i hand. Eller kanskje du hadde villet være stor og uavhengig og svinget fritt med armene alene.
Og far din på den andre siden, mer kry enn noen gang før.
Starten på livet som storunge, det skulle vært i dag.

Og i morgen bildene i avisa.
Et skingrende tomrom imellom de glade fjesene.
Læreren tar på det, men merker det ikke.

Bare far din og mor di ser det.
Kjenner det. Hører det. Føler det.
Vet at der skulle du stått om du hadde fått leve.
7 år,
men allikevel den samme gjennomtrengende smerten,
de samme bunnløse tårene. Hvorfor måtte du dø?

I dag sprenger savnet. I dag skriker sorgen.

Siden kommer de gode dagene igjen tilbake
med de gode minnene om det du var.
Det er dem vi har. Dem vi nærer og verner.
Dem vi henter fram når vi ser på bildet på veggen.

Men i dag skar savnet seg fram mellom nyfelte tenner.

Jorun Eggen

En rose

Som en rose på min vei,
Vil jeg alltid minnes deg.

I mitt hjerte du får bo,
Der jeg ei kan finne ro.

Rosen binder våre bånd,
I glede, savn og sorg.

Du vil alltid være med,
I tankene ett sted.

Vi tenner så et lys for deg,
Og slipper minner inn.

Det hjelper bitte, lite grann
Og slippe livet til.

Ukjent

Nå er jeg en liten engel

Nå er jeg en liten engel, mamma og pappa!
Jeg sitter på skyene og titter ned på dere.
Solen på himmelen er kjærligheten jeg føler
for dere, regnet er mine tårer.
Tordenen er mitt sinne over å ikke kunne
være sammen med dere.
Men jeg vil alltid være en nydelig liten engel,
og jeg vil vente på dere til dere en dag kommer…

Trine Barrusten

Savn

Du var så lita, du var så god,
Du var mye mer enn jeg forstod.

Du ga meg et smil og gode tanker,
Kjenn mitt hjerte, som det banker.

Det er for deg, min lille venn,
For en dag så sees vi igjen.

Så ikke vær redd min lille datter,
Du er mer for meg enn store skatter.

I mine drømmer så er du fri,
I den store himmel du lever i.

I pappas drøm du sover godt,
Jeg føler savn, men du har det godt.

Så takk for nå min lille stjerne,
Der du skinner i det fjerne.

Lars S. Glomsås (05 02 01)

Ord på ferden fra Mamma og Pappa

Solen skinte da du kom til verden,
og solen skinte da du dro på denne ferden.

Du var den kjærligste, gode og helt spesielle,
hva skjedde, hvorfor, hvem kan fortelle?

På sykehuset du sjarmerte sykepleierne i senk,
de ville nok ha deg med ut for å kose på en benk.

De slåss om din gunst for å stelle og bade,
vi måtte stoppe dem, og bare si hadet!

Du sovnet så godt da du kom i bilen,
vi vet også, at under foten, var du veldig kilen.

Endelig fikk vi deg trygt og godt hjem,
og hele tiden du måtte få klem.

I armene til mamma du lå veldig lenge,
hun gav deg kjærlighet og alt annet du måtte trenge.

I sengen du sovnet på armen til pappa,
ble dysset i søvn for å virkelig kunne slapp’a.

Storebror rørte så kjærlig og stolt på vuggen,
og måtte innimellom også gi deg smukken.

Ved siden av storebror som viste deg Barne-TV,
han mente at dette burde du i allefall få oppleve.

Ditt hjerte stilnet, og du som var så god,
heldigvis var du hos oss når det slo.

Hver kveld tenker vi på deg, og ser mot en stjerne,
du vil aldri bli glemt der ute i det fjerne.

Du har også en storebror like ved din side,
han heter Christian og vil sammen med deg hvile.

Takk til alle RH’s leger og pleiere som gjorde sitt beste,
snille og gode, det sier det meste.

Vi skulle gjerne byttet mot all verdens gull og penger,
og alt annet som vi egentlig ikke trenger,
bare vi kunne fått ha deg her hos oss litt lenger.

Pappa, mars 2001

Ord på ferden fra Mamma og Pappa

Solen skinte da du kom til verden,
og solen skinte da du dro på denne ferden.

Du var den kjærligste, gode og helt spesielle,
hva skjedde, hvorfor, hvem kan fortelle?

På sykehuset du sjarmerte sykepleierne i senk,
de ville nok ha deg med ut for å kose på en benk.

De slåss om din gunst for å stelle og bade,
vi måtte stoppe dem, og bare si hadet!

Du sovnet så godt da du kom i bilen,
vi vet også, at under foten, var du veldig kilen.

Endelig fikk vi deg trygt og godt hjem,
og hele tiden du måtte få klem.

I armene til mamma du lå veldig lenge,
hun gav deg kjærlighet og alt annet du måtte trenge.

I sengen du sovnet på armen til pappa,
ble dysset i søvn for å virkelig kunne slapp’a.

Storebror rørte så kjærlig og stolt på vuggen,
og måtte innimellom også gi deg smukken.

Ved siden av storebror som viste deg Barne-TV,
han mente at dette burde du i allefall få oppleve.

Ditt hjerte stilnet, og du som var så god,
heldigvis var du hos oss når det slo.

Hver kveld tenker vi på deg, og ser mot en stjerne,
du vil aldri bli glemt der ute i det fjerne.

Du har også en storebror like ved din side,
han heter Christian og vil sammen med deg hvile.

Takk til alle RH’s leger og pleiere som gjorde sitt beste,
snille og gode, det sier det meste.

Vi skulle gjerne byttet mot all verdens gull og penger,
og alt annet som vi egentlig ikke trenger,
bare vi kunne fått ha deg her hos oss litt lenger.

Pappa, mars 2001

Før livet har begynt

Eg har ein lengsel så stor
eit savn så sårt
etter ein som eg ikkje har sett smilet til
som eg ikkje har sett augo til
og som eg ikkje har høyrt skriket til.
Kvifor lengtar du da? spør dei meg.

Vil du sjå han, spør jordmora
Jaa…, svarer eg usikkert.
Du skal få et bilde av han og,
hvis du vil, seier ho igjen.
Men kva er eit bilde.
Eg vil kjenne varmen, sjå smilet,
stilne gråten din, min vesle gut.

Svøpt i eit teppe,
vart han lagt i armane mine.
Så fin han var, så mjuk, så lett,
ville stryke han over kinnet,
men var redd for å kjenne kulda av det.
Så tek eg farvel med deg, lille venn,
uten å ha ønska deg velkommen.

Kvifor lengte, spør dei meg igjen,
Kvifor sørge, du har jo ei frå før.
Ja, svarar eg da. Ho er meg det kjæraste
eg har no.
Men eg har og mista noko eg hadde kjært,
men som eg ikkje kjente.

Mange sorger så store,
har berre minnene att.
Men kva har eg? Ingenting.
Ikkje eingong eit smil, eit blikk,
ikkje eingong ein gråt.

Mange takk allikevel, ungen min,
for dei stundene eg strauk over deg
og fekk eit lite spark tilbake.
Kanskje smilte du da.
Takk for ditt korte liv.

Frå ei mor med eit barn for lite

To barn vart fødde

Det hende ein sein
vinterdag.

Ei lita jente
blei fødd.

I romet ved sida av
blei ein gutt
fødd.

Guten såg opp i fire auger
som lyste av kjærleik.
Han blei haldt rundt
av to armar som
knuga han inntil ein varm
brystkasse.
Dei tok bilete av han.

Dei aller første.

Jenta blei sett på av fire auger
mørke av sorg.
Ho blei haldt rundt
av to armar som
knuga henne inntil ein varm
brystkasse.
Dei tok bilete av henne.

Dei aller første.

Og siste.

Kari Anne Overskeid

To barn vart fødde

Det hende ein sein
vinterdag.

Ei lita jente
blei fødd.

I romet ved sida av
blei ein gutt
fødd.

Guten såg opp i fire auger
som lyste av kjærleik.
Han blei haldt rundt
av to armar som
knuga han inntil ein varm
brystkasse.
Dei tok bilete av han.

Dei aller første.

Jenta blei sett på av fire auger
mørke av sorg.
Ho blei haldt rundt
av to armar som
knuga henne inntil ein varm
brystkasse.
Dei tok bilete av henne.

Dei aller første.

Og siste.

Kari Anne Overskeid

Gutten min

Lille vakre gutten min.
Jeg ventet så spent på deg.
Gledet meg hver dag og hver time,
fantaserte om hvordan du så ut;
munnen din, øynene dine, nesen din og kinnene dine.

Jeg kjente på hvert eneste spark
og hver eneste bevegelse med glede.
De var tegn på din styrke
og din vilje til å leve.
Jeg så hvordan du vokste i meg,
kjente utviklingen din,
og vinket til deg på ultralydene.

Men plutselig en dag ble det oppdaget noe galt.
Du var så liten, vakre gutten min,
så altfor liten.
De fant ut at du måtte ut,
ut av kroppen min,
ut for å overleve.
Det var så tidlig, lille gutten min,
så altfor tidlig.

Du var sånt et lite, skjørt vesen, kjære ungen min.
Så inderlig vakker, og så inderlig liten.
De fortalte meg at du ikke skulle få leve.
Jeg måtte begynne å forberede farvel,
selv om du akkurat var kommet.

Tolv dager var alt jeg fikk.
Tolv dager til å fortelle deg,
og vise deg hvor høyt jeg elsket deg.
Jeg fulgte deg mot Gud,
holdt deg i hånden mens du vandret mot englene.
Det var med tungt hjerte jeg slapp hånden din, kjære Alexander,
men jeg visste at jeg måtte.
Det var ikke ment at vi skulle dele
mer tid sammen her nede.
Men der du er nå så venter du,
for du vet at jeg kommer.
Når tiden er inne lille venn,
vil jeg komme til deg,
og da skal vi dele evigheten.

Sammen, du og jeg.
Når tiden er inne…

Alexander, kjære, mitt hjerte blør for deg.

Mamma’n din

Dikt til Alexander Shrøder

– En bestefars minne

Vi følte slik stor og inderlig lykke
din mor og din far og vi.
Så for oss at vi en dag kunne trykke
deg til oss, en unge så blid.

Men, akk hvor skjebnen behandler oss hordt.
Fra mors liv til graven, veien var kort
Gjennom tårer vi ser på en fin liten gutt.
Dine øyne er lukket, livet er slutt…

Bestefar

Til vår datter

Sov godt kjære Linda, du vår eiegode datter.
Vi fikk ei høre dine skrik eller barnelatter.
Vi var så nære, likevel så langt ifra.
Vår sorg og smerte vil ingen ende ta.

Savnet er stort for dine brødre og oss.
Men minnene har vi, og vi skal kjempe og sloss;
holde sammen, være glad i
og minnes med lengsel,
vår kjærlighet til deg har ingen grenser.

Så godnatt, kjære datter, vi er nødt å ta farvel,
Du er ikke blant oss, men levende likevel.
I våre hjerter du lever og vi savner deg så.
Du er vår lille Linda, vår lille engel nå.

Mamma og pappa.

Fra Shakespeares King John:

Sorgen fyller barnets tomme rom,
ligger i hans seng, går alltid hos meg,
tar opp hans vakre trekk, gjentar hans ord,
minner meg i alt om guttens vesen,
besjeler klærnes tomhet med hans form.
Hva, har jeg grunn nok til å elske sorgen?
Far vel, men hadde dette savn vært Deres,
ga jeg Dem bedre trøst enn De gir meg.

Shakespeare (gjendiktet av Torstein Bugge Høverstad)

Til Sigrid

Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, liten, – eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærliget med deg på ferden?

Kjempet du, liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred
i hvile på dunmyke senger?

Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for den tiden vi hadde deg her
for alt det vi aldri skal glemme.

Magdalena Langset

Til et medmenneske

Prøv å forstå
at min avvisning
ikke er personlig
men at jeg må utvide grensene
rundt meg selv
for en stund
til ting er på plass
i mitt indre rom

Prøv å forstå
at bekymringer på mine vegne
blir en ekstra bør å bære
som jeg nå
ikke har skuldre for

Vær der når jeg trenger deg
men press deg ikke på –
så skal jeg være der for deg
ved neste korsvei

Solfrid Sæter

En liten gutt

En liten gutt til verden kom,
Et år fikk han bli, før han vendte om.

En stormfull vinternatt, med sykdom og smerte,
Han kjempet en kamp, som vi dessverre tapte.

En søster sto der med tårer på kinn,
Hva hadde skjedd med lillebroren min.

En liten pjokk med gyllent hår,
Vil aldri leke mer i bakgården vår.

Ukjent

Avstand

Dine små armer strekkes
mot meg
Jeg kan ikke nå dem.
Dine blå øyne ler
mot meg
Jeg kan ikke se dem.
Dine fingre søker
mot meg
Jeg kan ikke føle dem.
Du kommer
mot meg
Jeg kan ikke ta deg i armene mine
Du er ikke her.

Aina Malmstein

When i saw your face

When I saw your face
It was like looking at me
When you were born,
It was with love

You had so much pain
It wasn’t fair,
Nothing seems to be
You look so lovely
You’re the best that ever happened to me

Now you’re gone
Will you remember me?
I will always think of you
As my son to be

You took a piece of me
That will never change
I hope you will recognise me
When you see my face

All I think of is you
My little son
That I never got to know
‘Couse you were so young

When it’s raining I will think of you
When it’s sunset I will cry for you
In the spring I will miss you
In the fall I hope to kiss you

Knut Arnestad 28.05.01

Livserfaring

Noen dager gråter sjelen mi,
jeg vet ikke hvorfor,
noen dager synger den
og gir liv til resten av meg.

I dag gråter den,
og store tårer triller
nedover sjelens
sarte vegger.

De etser,
de tårene….
og lager arr….

Arr i sjelen kalles livserfaring,
Faen
ta
all
livserfaring…..

Lise

Om jeg hadde visst

Å du lille
om jeg hadde visst at det
skulle bli
vår siste dag sammen
så ville jeg gjort alt
annerledes.
Jeg ville tatt deg med på
stranden
for å høre bølgene
og på fjellet
for å kjenne på snøen.
Jeg ville vist deg
regnbuer
og julegran
og pariserhjul.
Eller kanskje
jeg ville gjort
akkurat det jeg gjorde –
sunget deg i søvn
bredt dyna om deg og
bamsen
og hvisket
god natt.

~ Ukjent forfatter

Det finnes et land

Det finnes et land

bakom tårer

Hvor de vakresteblomster gror

Hvor solen for alltid lyser

og lykken og gledener stor

Det finnes et land

bakom tårer

Hvor drømmen og framtiden bor

Hvor englene stille vokter

hver ufødte søster og bror

Ukjent

Jeg er ikke der

Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamanter som glitrer i snøen
Jeg er solskinnet på det modne korn
Jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
jeg er de funklende stjerner som skinner om natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke

Mary Frye (original)
ukjent oversetter

Skatten

Uten vern
var du
Så skjør og liten
Ønsker
du var her nå
Men hva for et liv
ville du fått?
Ett vet jeg –
ditt liv
ville ikke bli godt
Mitt lys
i den mørkeste natt
Tenker på meg
min lille skatt

Ukjent

Gi ikke opp

Gi ikke opp
om troen brister
erkjennelsen du vinner
er mer enn du mister

Gi ikke opp
om drømmen forsvinner
illusjonen du taper
er sannheten
du finner

Anders Helseth

Eg ser

Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg

Bjørn Eidsvåg

Perspektiv

Massegraver
funnet i Kosovo
Hele familier
er gått tapt
Jeg maner frem
enkeltpersonene
bak tallene
men må gi opp

Perspektiv
gjør ikke ditt liv
eller min sorg mindre –
men deres tragedie
så ufattelig mye større.

Ukjent

Ilden

I Lyset brenner ilden,
I bålet brennes ved.

I hjertet brenner sjelen,
Jeg vil ei brenne med.

Men lyset gir oss minner,
Og bålet varmer med.

Når St. Hans-natten svinner,
Vil jeg kanskje finne fred.

Marit Irene Jensen

Kjære Maren

En liten knopp ble født,
ei lita jente, noe så søtt!!
Syv små år gikk fort
og plutselig gikk du bort…
Bort fra alle som elsket deg.
Vi håper du gikk den rette vei;
den veien mellom deg og Gud.
For vi vet at han passer på deg akkurat nå
og det prøver vi å forstå.
men lille venn,
her står vi igjen,
uten din glede og varme.
Men at vi har delt deg med andre
oppe i himmelens slott
skal vi ikke angre.
For du er fortsatt vår lille jente
og nå kan vi bare vente,
på at vi snart skal få treffe deg igjen.
Elskede Bestevenn…

Ukjent

Fars minner om en sønn

Vi så dine bevegelser små,
Da du i mammas mage lå
Vi viste ikke ditt kjønn
Det gjorde ingen verdens ting

Å lage deg var ikke lett
Ofte vi gråt en skvett
Din mor måtte operere,
For å oppleve den største glede

Vi ønsket deg mer enn
noe annet på denne jord
Men mor ble syk,
og der kom sønnen vår

Du kom så plutselig til verden
Alt var så uvirkelig
Du var så liten, bare 580 gram
Du var så perfekt, en liten dokke mann

Du kom til verden i en syk tilstand
Kroppen var ikke moden
Men viljen du hadde, ga håp for oss alle
Du var så perfekt en liten mann,
at håpet aldri forsvant

Våre dager sammen, var så alt for få
Du ble så syk der du lå
Etter 18 dager var det slutt
Da fantes det ikke i kroppen, mere krutt

En ting kan jeg love deg, min sønn
Nå er smertene over for denne gang
Du døde i mamma og pappas armer
Det var vår første kosestund

Nå er du i himmelen hos Gud, din skaper
Og vokter over din moder og fader
Vi kan aldri glemme deg, lille gutt,
Og det blikk du ga fra deg til slutt

Du vil bli savnet
Vi elsket deg så høyt
du hadde aldri en sjanse
med en så liten kropp

Dagene er tunge å bære
Ditt savn er tungt å tære
Pass på dine søsken små
Når de komme må

For pappas lille gutt, du alltid vil være

Knut Arnestad 27.05.01

Ikke noe sted

Duften av rene lakener,
soveromsvinduet åpent.
En ny dag.
Sollyset som faller inn og ikke finner henne igjen
noe sted….

Dikt uten tittel

Du levde i mammas mage
Du vokste og trivdes så vel.
Du sparket og viste meg livet.
Det livet du aldri kom til.

Du var så liten.
Du var så skjønn.
Du fikk ei leve.
Min lille sønn.

~ Hege

En sang til Jonas

Lille venn
vi ventet så lenge
på å få se deg, holde deg,
trøste deg
kjenne din pust imot
kinnet
synge deg varsomt i søvn

Så ble det en annen godnattsang
vi fikk synge
En sang av de mørkeste
toner og i moll
om en vi ikke nådde å
bli kjent med
men som holder våre
hjerter i sin hånd

Lille venn
vi ga deg et navn
hadde så mange planer og drømmer
om duftende somre,
om gnistrende vintre
om vårviser skinnende blå

Lille venn
så lenge vi lever
bærer vi med oss
minnet om deg,
om et barn som vi hadde til låns
og som lever i
tankene våre

Hanne Johansen

Det er ikke mer

Du var mitt fineste instrument.
Jeg elsket musikken fra deg.
Nå er det ikke flere strenger å spille på.
Vi kan ikke lenger være samstemt
eller i utakt.

Det var aldri falske toner mellom oss.
Vi finjusterte oss inn til en flott duo.
En harmoni! Ett fullkomment verk.
Så var det ikke mer. Buen – selve livsnerven i vår
musikk ble revet over.
Og da var det ikke mer.
Igjen var bare skallet. Og det
er helt taust. Men musikken
din lever videre i alle oss som
kjente deg.
Du vil aldri bli glemt.
Måtte du ha evig liv,
Charlotte.

Karin Fürst Holtmann

Ikke tenk

på henne som forsvunnet,
hennes reise har nettopp begynt,
vi skal følge henne på veien,
slik at hun alltid har oss rundt.

Bare tenk på henne som hvilende,
fra smerter og fra sorg,
på en plass med masse trygghet,
som vi kaller barnas kjærlighetsborg.

Tenk på hvordan hun måtte ønske,
at vi kunne vite nå,
at vår tristhet, sorg og smerte,
er det eneste som ikke skal bestå.

Og tenk på henne som levende,
i hjertet på de hun rørte,
for ingenting elsket er noen gang mistet,
og hun var elsket så høyt!

Mamma & pappa

(fra Siv Jeanette Bøe)

Ei lita hand

Ei lita hand
to klare blåe øya
du rakk heilt inn
tel vorres hjerta
før du forsvann

Vi venta oss et liv ilag,
en enkelt dag blei heile livet.
Vi håpa på ei evighet,
men fikk et vingeslag.

Sov godt lille bror,
du har ei lita søster
drøm om oss som ga dæ liv,
drøm om sol og kvite hester

Her stoppe reisa di
men en ting ska du vite
uansett ka livet gir oss
har vi en før lite

Kristin og Bernhard

Funeral blues (kjent fra “Fire bryllup og en gravferd”)

Stop all the clocks, cut off the telephone
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crepe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My moon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever, I was wrong.

The stars are not wanted now, put out every one:
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the woods;
For nothing now can ever come to any good.

W. H. Auden

En liten pjokk

En liten pjokk, i blå pyjamas
Gyllent hår og med bleke kinn.

En søster klett i hvitt,
Tente lys og leste dikt.

Disse ordene hun sa,
Kan jeg ikke huske noe av.

Men et vakkert minne, der hun gir
Om vesleguttens liv.

Som tapte helt til sist,
Etter mang en lege sin visitt.

Ukjent

Kjære Helene

To pene blå øyne
Et skinnende smil
Et kjempestort hjerte
Et så altfor kort liv

Du vant alles hjerter
Du ga av hele deg
selv med all den smerte
du fikk på din vei

Sov søtt, lille engel
Du blir aldri glemt
Nå kan du trygt sove
Din sjel hjem er sendt

Mange tanker fra mamma

Nansy Eide

Til Vesla

Vi så tiden renne bort
Kjente hjertet banke fort
Du hadde ikke mer å gi
Og hver gang Du sparket sånn
Følte jeg de sterke bånd
Vi visste det var forbi

Og jeg skalv da jeg følte Deg si,
Ikke gråt du skal se vi får tid
Vi skal begge få oppleve våren
min venn
Den dagen vi møtes igjen
Ikke gråt gi meg heller et smil
For du vet at det ikke er tvil
Vi skal begge få oppleve våren
min venn
Den dagen vi møtes igjen

Hilda Marie Kolltveit til minne

Før var dere to, du og Kristine, tvillinger.
Nå er det bare en igjen.
Noe mangler, et barnesinn har forlatt oss.
Et smil, en latter, barnegråt, alt er borte.
Du brakte solen til våre kinn, kjære.
Mørket har senket seg over det no.
Livet, for oss som ble igjen, blir aldri det samme.
Men en dag, mange år fra nå, skal vi møtes igjen.
I en annen verden.
Vi gleder oss til den dagen , kjære.
Da skal vi ta igjen det tapte.
Imens skal vi bevare minnet om deg
I våre hjerter.
Ta det frem som den skatten det er.
Kjenne varmen som stråler ut ved tanken på deg.
På alt det gode du ga oss.
Når livet går oss imot,
eller når solen atter lyser over våre sinn.
Du vil alltid være med oss, Hilda Marie, kjære.

Far og mor